Usynlig teater

For mange år siden gikk jeg på Lærerskolen, og et av fagene jeg hadde der var drama. Dramalæreren var en dame med flagrende hår, flagrende gevanter i lilla, gigantiske smykker og grønn strømpebukse. Jeg tror faktisk det er ett av kriteriene for å bli dramalærer; at man har klær i grønt og lilla som flagrer. Det går trolig an å bestå dramaeksamen hvis bare man bruker stripete strømpebukser også... Nok om det.

Vi gikk på skole i en liten bygd, og en dag hadde den flagrende fruen bestemt seg for at vi skulle spille usynlig teater. Usynlig teater foregår på denne måten; To - tre skuespillere blander seg med vanlige folk på et offentlig sted, og begynner å lage en scene der. Det virker tilfeldig, men er altså veldig godt planlagt. Flagrefruen hadde denne dagen planlagt at vi skulle gå ned på postkontoret --stille oss i kø, og begynne å skrike og bære oss eller noe i den duren. Hun var veldig oppsatt på denne gode ideen, selv om ingen av oss studenter syns at dette var en særlig god plan. I en liten bygd er det umulig å spille usynlig teater en dag, for så å komme igjen som en vanlig person dagen etter. Det kunne knapt nok fungert i en by... Flagrefruen fortalte med glitrende øyne om folk som hadde blitt arrestert på grunn av sin sterke innlevelse når de spilte usynlig teater. Her var det bare å ofre seg om man skulle få en god karakter. Jeg endte med å spille usynlig og uhørlig teater nede på kafeen. Der spiste vi kake, og satt rundt et bord i fred og ro. Ingen merket noe -det var faktisk et totalt usynlig teaterstykke;)

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg skriver om dette?? Jo, det har seg faktisk sånn at jeg er så IRRITERT på et spesielt fenomen på bussen. Tenk deg følgende scenario: Bussen er helt stappfull av folk som er på vei hjem fra jobben. I midtgangen står gamle som unge stuet sammen, og på hvert stopp kommer det på nye folk. Så kommer det en ungdom inn, helt foran i bussen. Han har en stor bag og sekk på ryggen, og han speider rundt for å se om det er noen ledige seter. Det er det... Det er faktisk ett ledig sete HELT bakerst i bussen. Dermed legger den unge i vei, han presser seg forbi den ene etter den andre ---og går bokstavelig talt over lik for å komme seg frem til det ledige setet. Jeg ser dette fenomenet nesten daglig, og blir like irritert hver gang.

I det siste har jeg begynt å fantasere om at jeg skulle laget et USYNLIG TEATER neste gang en busspresser dukket opp. I samme øyeblikk som vedkommende begynte å presse seg bakover, skulle det hoppet opp folk fra ulike seter: De skulle sunget; STOP --IN THE NAME OF LOVE, BEFORE YOU BREAK MY HEART. De skulle danset som Supremes, og noen skulle hatt stoppskilt der det sto med uthevet skrift: STOPP - må du virkelig presse deg frem? Holder beina på å svikte deg?? Er du døende??? Er det virkelig verdt det????

Dess mer jeg planlegger dette USYNLIGE TEATERET dess mer liker jeg tanken på det ! Jeg tviler på om ungene mine er villige til å bli med på dette stykket. Planen om det usynlige teater bør iallefall IKKE drøftes med mannen i huset, da blir man fort innesperret eller presset til å GÅ til jobben, og det gidder jeg jo ikke! Derfor lever drømmen om det usynlige teateret kun i mitt eget hode. -Men kanskje en dag når jeg har fått nok, da skal jeg jammen santen spille usynlig enmannsteater der på bussen. Jeg skal både ha skilt og danse som Supremes. Det kommer til å bli UTROLIG GØY og det kvalifiserer sikkert til en god dramakarakter; -bedre seint enn aldri!