Filosofitime med Emmeline

Jeg har jo vært på konferanse i noen dager, og der ble jeg sittende i en spennende samtale med noen kjekke damer fra en annen by. Disse jentene var ganske hissige fordi de hadde gått igjennom en stor endring på sin arbeidsplass. De hadde kun et ønske, og det var å få det slik de hadde det før, men det var ikke mulig å omgjøre endringen. Dermed fikk de dette irriterende spørsmålet fra meg; Hvorfor er dere så sinte? Hvorfor bærer dere all denne bitterheten med dere? Er ikke det bortkastet energi?

Tenk deg at du tar av deg på beina og går ut i en elv. Du kjenner hvordan vannet renner forbi anklene, og forsvinner nedover. Samtidig kommer det stadig nytt og nytt vann. Kan du stoppe vannet? Kan du få vannet til å renne tilbake og stå stille? Nei !

Velg dine kamper med omhu, bruk energien din til positive ting. Nyt de små øyeblikkene du har å glede deg over. Har du erfaringer fra konflikter som har gjort deg bitter og skuffet? Legg de vonde følelsene fra deg, gå videre.

Som dere skjønner satt Emmeline der som det reneste orakelet, og damene syns tydeligvis det jeg sa var veldig nyttig. De nikket og var enige, og smilte når jeg sa at jeg sjelden giddet å hisse meg opp. (Du snakker meg om å være en selvhøytidelig LygeJenny)

Så kommer jeg hjem, setter meg ned med datamaskinen, og tenker på akkurat dette. Ukens debatt på NIB har nemlig vært en lei debatt for mange. Det er flere som har latt seg friste til å sende ut et stikk, og det er mange som har latt seg stikke. Jeg er en av disse som noen ganger skriver krast, og derfor får kritikk.

Det er faktisk ikke så lett å unngå å hisse seg opp når følelser tar overhånd. Det kjenner jeg selv! Det er ikke lett om man føler seg tråkket på, eller man syns man ser konturene av hån eller baksnakking. Da er det lett å legge skylden på de som skriver de sårende ordene. -Men velger vi ikke selv om vi vil la oss såre? Kan man si at andre har ansvar for våre egne følelser? De har vi vel ansvar for selv!

Jeg har i et ørlite sekund vært på kanten til å kutte ut bloggen, men har bestemt meg for at jeg skal fortsette. Jeg tror jeg hadde angret om jeg hadde sluttet. I Bloglandia vil det alltid renne nytt friskt "vann", gamle bloggere vil bli etterfulgt av nye bloggere. Derfor stuper jeg uti igjen, og er med videre. Jeg KOSER meg på en veldig kreativ og levende måte når jeg blogger -og det vil jeg fortsette med. På min måte!

(Er det Morten Harket som sitter her og skriver? Kanskje jeg skal søke jobb som filosof på første og beste brevkurs --Best å komme seg i loppekassen skjønner jeg... Er snart tilbake med vanlige inlegg;)

SEE U!