Feel the fear -Billeba is near!

De flittige Liser har utfordret oss til å skrive et Feel the love innlegg, og mange har tatt utfordringen. I det siste har jeg daglig gått inn på bussen, og kjent et lite snev av frykt. Derfor blir dette et Feel the fear on the bus-historie istedet!!

Det begynte i fjor høst. Jeg var på vei hjem fra jobb, og reiste meg for å gi plass til to eldre damer. Den ene hadde en gigantisk leopardmønstret pels, ulvepannebånd á la Hiawata, gigantisk hår og like store solbriller. Hun var rett og slett en sytti år gammel Billeba (*For dem av dere som husker Billeba i de syv søstre) Damen snakket HØYT og var dypt og inderlig glad for at jeg hadde gitt plassen min til henne.

Du må HIIIILLLSE til din MOOOR deklamerte hun skingrende. Ja, hvordan GÅÅÅR det med din MOOR?? Dette var altså en dame som kjente min mor? Det var i grunnen veldig overraskende! Billeba kunne fortelle at hun hadde vært igjennom en øyeoperasjon, jeg fikk inspisere hennes nye sko, og høre om naboen sin syke hund. Hele samtalen igjennom lurte jeg på hvem denne damen kunne være.

Da jeg kom hjem ringte jeg sporenstreks til min mor, hilste fra Leoparddame med gigantisk pelspannebånd, og spurte selvfølgelig hvem dette var for en dame? -Min mor lurte også. Hun hadde ikke anelse om hvem jeg hadde møtt.
Du MÅ jo vite det, sa jeg desperat, jeg skulle jo hilse til deg. Hun er en krysning av Krystle, Alexis, Tina Turner og Billeba, og hun bor rett oppi veien her... Men mamma kjente ingen som svarte til beskrivelsen.

Dermed begynte Emmeline å legge to og to sammen. Damen har selvfølgelig trodd at jeg var en annen. Forklaringen måtte selvfølgelig være at Billeba kjente moren til en annen kommunefarget Emmeline-look-a-like som hadde noen kilo for mye, og trolig pleide å ta bussen. Hun hadde nok bare sett feil. Hun hadde jo akkurat tatt en øyeoperasjon!

Men dengang ei... Rett før jul i fjor var hun på bussen igjen. Jeg forsøkte å gå forbi i knehøyde, men det var umulig. Billeba hadde fått øye på Emmeline og ropte høyt: HOOOO HOOOO, du må komme å sitte her hos meg!!!!



Grøss og gru tenkte jeg; hun har sikkert fått synet tilbake, og skjønner at jeg ikke er datteren til MIN MOOOR...-men en helt annen mor! Men Billeba var superfornøyd og startet SOM VANLIG samtalen med å spørre HVORDAAN GÅR DET MED DIN MOOOOOR? Her er gode råd dyre, tenkte jeg. Jeg må få samtalen inn på et annet spor. Så jeg repliserte at det går KJEMPEFLOTT med min mor, men HVORDAN GÅÅÅÅR DET MED DEG?

Det gikk heldigvis IKKE bra med Billeba. For Hansen (-eller var det Jansen?) hadde tatt soloen hennes i koret. KAN DU TENKE DEG? -og det kunne jeg jo ikke. Så snakket vi om koret, og den manglende soloen på Det hev ei rose sprunget, hele veien hjem.
Du kan tro jeg pustet lettet ut da jeg kom av den bussen!

Så tenkte jeg ikke mer på Billeba...på lenge....Før for noen dager siden. For da var hun der igjen! HAAAALLLLOOOOO ropte hun, og jeg hadde mest lyst til å hoppe rett av bussen på neste stopp. Istedet endte jeg med å diskutere Billeba sitt kor repertoar hele veien hjem.

Det ender ikke der!Tror du ikke at Billeba har vært på bussen nesten hver eneste dag i det siste? Med stadig nye pelser i alle slags tiger/leopard/zebra versjoner. På mystisk vis sitter hun klar når jeg kommer på, enten jeg tar en tidlig eller en sein buss hjem. Jeg må stadig hilse til min MOOOR, og jeg støtter henne i kampen om soloen på Det hev ei rose sprunget, men jeg ANER ikke hvem hun er. Ikke min mor heller!

Min mor mener at jeg må stå frem; at jeg før eller siden må spørre hvem hun er. Men jeg klarer det ikke! Da er det faktisk mye lettere å GÅ hjem fra jobb i de neste ti årene! For uansett hva andre måtte mene, så er det slett ikke så lett å leve med the love fra en ukjent, -men dog svært entusiastisk Billeba på bussen!