Noe psykosomatisk

I dag blir det visst to innlegg på en dag, men det tåler dere sikkert! For en tid tilbake skrev jeg på bloggen at jeg elsker strikkelabber. Dermed ramlet det inn en hilsen fra en leser, som jobbet på et sted der de laget tovetøfler. I dag skal jeg møte henne i byen, og jeg er kjempespent:)

Jeg har aldri vært så kald noen gang som jeg har vært nå i januar. Jeg har kledd meg godt med ull fra topp til tå, og på jobb har jeg hatt ovnene på full guffe. Likevel fryser jeg helt inn i margen. Jeg har kommet frem til at det må være noe psykosomatisk.

At jeg er en stor fan av Mummifamilien er vel ingen hemmelighet. At jeg har sett absolutt alt som er av Mummifilmer, er kanskje litt mer overraskende? Min favorittfilm er Kometen kommer, som bygger på den første historien fra Mummidalen. I slutten av filmen må Mummifamilien ta med seg alt de eier inn i en hule, fordi jorden skal gå under. Når alle er i sikkerhet, oppdager de at Sniff mangler. Dermed løper Mummitrollet ut for å lete etter Sniff. Han har fått en psykosomatisk lammelse på grunn av redsel, og må bæres i sikkerhet. Lammelsen forsvinner selvfølgelig som dugg for solen, så snart Sniff er trygg igjen:)

 

I dag er jeg derfor spent på om tovetøflene vil gjøre at den psykosomatiske ekstremfrosten min vil forsvinne? Eller kanskje jeg bare må fortsette å gå med tre lag ull helt til våren kommer!

Som dere ser er bildene hentet fra mitt gode gamle uferdige hekleprosjekt, som jevnlig blir etterlyst på epost, og som ENDELIG skal gjøres ferdig. ( Hei Gøril -bildene er til ære for deg: Når jeg kan lære meg å hekle, så kan alle lære seg å hekle.)

Bilder fra premiebord, tøflereferat og litt til kommer senere i dag. SO LONG:)