Nasjonalromantiske røverhistorier

Så er unge amerikanerinner on the road again. Emmeline har servert frokost med alle tenkelige og utenkelige valgmuligheter, og de unge damene foretrakk *trommevirvel: nystekte vafler og cornflakes! Dette syns forøvrig de yngste Emmelinebarna var meget drøy kost klokken syv om morgenen!

Resten av dagen har forløpt i den nasjonalromantiske ånd. De som kjenner Emmeline, vet at hun drømmer om en bunad. Den er sånn cirka 15 kilo unna, og det er jo et lite stykke -for å si det sånn. Emmeline har likevel bestemt seg for at bunadsdagen ikke skal komme som julekvelden på julenissen. Derfor har hun over lang tid forberedt seg på hvilken bunad hun skulle ha. Siden begge Emmelinejentene har bestemt seg for å ha vinterdrakt fra Nordhordland, har jeg bestemt meg for den jeg også.

Så oppdaget jeg en versjon som jeg aldri hadde sett før da vi var i konfirmasjon for en måned siden. Det var en nordhordlansbunad med rosemønster på båndene. AHA, tenkte Emmeline, polkadottbunad er kanskje litt drøyt, men her har vi altså en bunad med roser. That's me!  Problemet var bare at båndene ikke matchet bringeduk eller belte. De som kjenner Emmeline vet at hun får hjerteproblemer når ting ikke matcher. Skal man dø av hjertestans bare for å være lydig mot bunadspolitiet kanskje?

Dermed begynte jeg å gjøre grundige undersøkelser. Kanskje det kunne være mulig å ha sy bringeduk med roser i andre farger? Som matcher? En Emmelinebunad rett og slett? Men neida du. Det kan man ikke! Damen på Husfliden forklarte at Emmeline måtte holde seg til de bringeduk mønstrene og fargene som var presentert i boken. Punktum!

Dermed gav Emmeline opp hele rosebunaden, helt til hun ved en tilfeldighet oppdaget en ukjent bringeduk på nett. En søt konfirmant med svart bringeduk og rosemøster. Etter en  viss detektiv-virksomhet fant jeg ut at dette var en spesiell bringeduk som opprinnelig var sydd av konfirmantens oldemor til en begravelse. Den var rekonstruert, men kunne bare brukes av denne familien.

Det var DA Emmeline husket at hun engang hadde en gammel tippoldemor som mistet mannen sin på sjøen, og ble boende alene i et hus med sytten unger. Det var harde tider, men hun fant trøst i den avdøde mannens  rosehage, og gikk derfor alltid kledt i sin hjemmesydde bunad med svart bringeduk og roser. For å markere sorg og håp på samme tid....

En sånn historie duger ikke hos Norsk Flid. Den historien må man lenger ut på landet med. For eksempel langt ut til en god gammel bunadsdame som ler litt for seg selv og sier: Eg har aldri høyrt på makan? Skal du ha grøntrøye uten trøye? -Ditta e no ikkje eit belte, da e mønsteret til eit sokkeband. Eg håpa verkeleg at du kjem att, for dinna kombinasjonene av farga har eg aldri sett i heile mitt liv. So ditta gler eg meg te å sjå!

-og for å være ærlig så gleder meg meg også. Jeg fortrenger derfor det faktum at jeg bare har 15 kilo, og timesvis med broderinål foran meg før jeg er ferdig. Hvordan jeg skal klare å se mønsteret på dårlig bilde av bringeduk -og klare å komponere min egen fargekolleksjon derfra, er bare en liten uvesentlig detalj. Jeg har tross alt kjøpt inn det de hadde av fine farger, til ære for tippoldefars rosehage. Nå blir han nok overrasket der han sitter på en sky, tror du ikke? Min mor ble i allefall overrasket. Hun hadde aldri hørt om en tippoldemor med sytten unger.

Så lurer du kanskje på hva som skal hende med bringeduken som jeg allerede har startet på? Heldigvis er det yngste Emmelinebarnet helt i mot rosemønstret nasjonalromantikk og røverhistorier, så den overtar hun! Takk og lov:) Hvis du fremdeles henger med på dagens lange avhandling, må du ha en superfin kveld:) SEE U!