It's a hard life!

Denne helgen har som mange andre, gått inn i rekken som en helg for dårlig samvittighet. Uansett hvor mye jeg gjør, så kommer jeg aldri i mål.  La deg ikke forlede av hvite bilder her på bloggen. Hverdagen i Emmelinehuset er på ingen måte preget av hvitmalt lykke fra morgen til kveld.

Emmelinehjemmet preges i stor grad av rot og mangel på vasking. For skal man vaske sånn at det faktisk både er rent og pent- vel, så bør man nok vaske hver eneste dag! Jeg liker å pynte eller bake. Jeg liker også rydding og sortering der kasting er en del av aktiviteten. Men jeg liker ikke støvsuging, oppvask, klesvask og klær som skal legges sammen. Disse aktivitetene kommer på en måte i kategorien: TRIM- Trim er som regel veldig kjedelig helt til det er gjort. Det utløser også en del gruing og utsetting i forkant! Sånn er det med husarbeid for meg. Jeg gjør det daglig, uten at jeg har så veldig stor glede av det, før det er gjort vel og merke.

-og så er det disse helgene da jeg holder på å gå i frø. Sportsendingen med sine festlige limerick fyller stuen. Det er langrenn eller skøyter eller håndball eller fotball, og timene flyr mens det ene avløser det andre! På kjøkkenet fyller og tømmer jeg oppvaskmaskinen kontinuerlig, og det er ALLTID skitne kjørler på benken. Bakeskapet, som ble ryddet rett før jul, flyter av kakao og sukker, uten at noen kan svare på hvorfor! 

Emmeline maser på ungene for å få dem til å rydde, noe som resulterer i at kjøkkenbenken atter en gang fylles av skitne kjørler, mens seks stappfulle skittentøykurver fyller badet. Det eneste som har effekt er å tyte lenge nok på at ungene må hjelpe til. Da forsvinner nemlig Tenåringsbanden som ånden i fillehaugen, og kommer snikende tilbake rundt leggetid;)

På vårt soverom vokser samtidig fillehaugen til uante dimensjoner, mens vaskemaskin og tørketrommel jobber for harde livet. Vi har ikke vaskerom hos oss, og dermed fungerer mor og far sitt soverom som et gigantisk klesskap. Er det rart jeg lurer på hvordan andre får det til? Hvordan klarer folk å holde kåken sin ryddig, få unna klesvask, ha kjøkkenet ryddig, lage sunn mat, gå på trim og klare å yte maks når man er på jobb? Tar de natten til hjelp? Eller hva gjør de egentlig?? For meg forekommer det som århundrets største selvdisiplin-tryllekunst!

Emmelinemannen freser at vi må få ungene til å hjelpe til. Men det er nesten som å samle en geleklump med litt for lite gelatin. Emmelines psykologvenninne kjefter, og sier at Emmeline må glede seg over at hun har friske, snille unger som roter som unger flest. Emmeline må huske på at mange sliter med mye vanskeligere ting her i livet, og hun bør være takknemlig for litt rot i livet sitt. Jada Masa - I know, I know! 

Nå lurer du kanskje på hvorfor Emmeline plutselig kommer ut av skapet med all denne uforløste husmoragressjonen? Vel-grunnen er faktisk så triviell at jeg akkurat har oppdaget tilstanden i kottet på loftet. Det kottet som Emmeline for noen måneder sirlig sorterte. Som fikk egne merkede kasser til fotografier, til karnevalsutstyr og soveposer. Er det virkelig sånn at dette kottet nå er fyllt til randen av overflødig rot, søppel, skittentøy, matbokser og dyner? Ja, det er det faktisk! Og hvem er det som har tømt alle kassene på jakt etter tja---fotografier--eller soveposer eller karnevalsutstyr? Nei, det er det ingen som vet... Nevnte jeg uttrykket å spade sand i Sahara? Jepp, og jeg tror jeg vet hva det går i.

Dermed tar jeg ut litt innestengt raseri her på bloggen, og etterpå gjelder det vel å brette opp ermene for å rydde atter en gang. Samtidig funderer jeg litt  på hvordan man kan skrive et hyggelig brev til Forsvaret, uten at de aner ugler i mosen? Jeg har en del FRISK UNGDOM med uante krefter: Kunne dere tenke dere å ta dem inn for en lengre periode? De er rene og pene -så lenge Dere vasker håndklærne og undikkene. Med vennlig hilsen Husmordesperado på randen av sammenbrudd!