Dagens norskoppgave - En gymnasiastmor møter seg selv i døren

Min mor kom dragende med vitnemålet mitt fra Gymnaset for en tid tilbake, og stor var overraskelsen da jeg oppdaget min dårligste karakter: 3 – tre i norsk hovedmål. Ungene så storøyd på vitnemålet, og følte seg tydeligvis ført bak lyset. Jeg har tross alt vært regnet som norsk-spesialisten her i familien.  Emmeline måtte derfor forklare at noen av oss modner senere enn andre. Det at man engang har slitt seg gjennom norskprøver med klamme hender og oppspist blyant, betyr ikke at man vil bli sittende sånn for evig. Man må bare øve seg, så går det bedre og bedre dag for dag.

I dag var jeg derfor veldig spent, fordi min eldste sønn; Rødrussen, skulle ha prøveeksamen i sidemål. Nå gjelder det å satse alt, sa den myndige moren. Du må konsentrere deg, og husk at du bør jobbe med oppgaven helt til tiden er ute. Dersom du har mer tid igjen må du bruke den til å rette skrivefeil. Vær perfeksjonist, så går det nok bra.

Da Rødrussen omsider kom tilbake fra prøveeksamen, kunne han fortelle at det hadde vært vanskelig. Jeg visste liksom ikke helt hva jeg skulle skrive. Før jeg hadde fått spurt mer, leverte den unge mannen oppgaven til meg, og spurte---Ja, mamma, hva ville du ha skrevet? Hva handler denne teksten egentlig om?

Emmeline begynte å lese og kjente hvordan klamheten spredte seg i hendene. Hva i all verden var dette for noe nonsens? Rødrussen ventet i spenning på at mor skulle komme med fasiten, og dermed valgte jeg en demokratisk versjon i reneste Grand Prix ånd. Jeg samlet familiens to yngste barn og leste teksten for dem, for å høre hvordan de tolket innholdet.  

Hvis du er litt tålmodig – og kanskje litt kunstnerisk- og litt nysgjerrig- eller bare vil kjenne litt på hvordan det er å spise suppe med pinner i norskterminologi altså, så kan du prøve deg ved å lese teksten her. Hvis du ikke har lyst til å utfordre deg selv, kan du bare scrolle forbi, for å finne den meget tvilsomme fasiten helt til slutt.

Mann med koffert skrevet av Marit Kaldhol 
( For ordens skyld lyder oppgaven; Tolk teksten og pek på modernistiske trekk) 

Ein far går gatelangs.

Dreg kofferten i høgre hand, Leier barnet i venstre

Barnet er lite. Snart blir det trøtt i beina.

Det begynner å sutre. Seier:

Far, eg er så trøtt i beina.

Faren stansar. Oppnar kofferten. Bare eit par skjorter der.

Faren puttar barnet i kofferten. Så går han vidare.

Trillar kofferten i høgre hand. Venstre hand ledig.

Etter litt klager barnet igjen.

Det ser ingenting inne i koffertmørket. Det kjedar seg. Seier:

Det er så kjedelig her.

Faren tar fram lommekniven sin. Det er ein lommekniv

med diverse ustyr: Neglefil. Piperensar. Saks. Raud plast på sidene.

Faren skjer to hol i koffertsider for auga til barnet.

Når det er gjort, slenger han kniven nedi kofferten.

Barnet roar seg. Ei stund ligg det og ser ut på gata.

Så sovnar det.

Då faren kjem til togstasjonen, er det enno god tid.

Han leiger en oppbevaringsboks til kofferten.

Middels stor boks er stor nok. Så går han på bar.

To calvados. Plutselig er klokken blitt mykje.

Heldigvis har han billetten på innerlomma.

Kofferten kan vente.

Han klarer seg utan dei skjortane ein dag eller to.

Med lange bein spring han utover perrongen.

Kastar seg på toget. Vogn nr 09 sete 41.

Han er heldig. Sete 41 er vindaugsplass.

Plassen ved sida av hans er ledig.

Toget riksar seg opp gjennom trange dalføre.

Ei på alle måtar fredeleg reise.

I en fjellandsby går han av.

Mannen er ikkje komen langt før han møter ei geit.

Geita er blank i ragget. Frisk i rørslene.

Ho snusar på lommene hans. Vil ha både tobakk og søtsaker. Mannen ler.

Geita reiser seg på to. Legg frambeina på skuldrene til mannen.

Geitemagen varm mot hans. Inviterer han heim til seg. Tida går.

Mannen blir verande hos geita.

Ho får godsaker av han. Han får næringsrik geitemjølk av henne.

Mjølka er tjukk og kvit. Mannen syg i seg dei herlege dropane rett frå små geitespener.

Krafsar på juret. Tida går og går.

Ein ettermiddag kjem ikkje geita heim frå beite. Mannen hutrar.

Den første snøen har lagt seg på fjelltoppane. Lufta er skarp. Geita kjem ikkje.

Han tar toget attende til byen han kom i frå.

Går av på stasjonen. Finn vegen til oppbevaringsboksane.

Kjenner seg att. Leitar seg fram til boks nr 64. Opnar.

Gjensynet med kofferten med dei to augehola er hjarteleg.

Kofferten er like god. Av barnet er det bare skjelettet att.

Eit spinkelt, men fint skjelett.

Ein framifrå klang i det når han klinkar delane mot kvarandre.

I kofferten finn han også ein papirlapp.

På lappen står det skrive: Takk for kniven, pappa.

Barnet si handskrift.

Skjortene er morkne. Umoderne. Dei kastar han.

Lommekniven rusten. Ubrukeleg.

Skjelettet, derimot, kjem til nytte.

Med noko hjelp får mannen laga seg eit musikkinstrument av knoklane.

Både skallen, hofteskålene, lårbeina og dei fleste andre beina tar han i bruk.

Mannen øver og øver.

Etter kvart blir han dyktig. Han slår seg opp som musikar.

Reiser land og strand rundt og spelar.

Folk kjem gjerne for å høyre på han. Ein sjeldan klang.

Uvanleg mjuke tonar. Livfull rytme.

Jo. Folk strøymer til konsertane. Mannen klarer seg.

Instrumenta fraktar han med seg i den gamle kofferten med to hol i sida.

Dreg han etter seg i høgre hand. Venstre svingar fritt og ledig.

De yngste barna ser på Emmeline med store øyne etter at teksten er formidlet. EG SYNS DET VAR EN RAR GEIT, SIDEN HAN LIKTE TOBAKK, sier Lillebror –og det kan man jo saktens være enig i! 

Kjøkkensjefen rynker pannen, og sier: Jeg tror dette handler om en mann som hadde fått en hjerneskade. 

Ja, kanskje, sier Emmeline:  Jeg tror kanskje det handler om en mann som ikke vil være bundet. Som vil være fri og som reiser fra konen og barna sine. Han finner seg heller en ny dame, og er med henne så lenge hun vil. Når han kommer tilbake til familien, er det for sent, fordi barna hans har blitt voksne og de bryr seg ikke om han lenger. Det hjelper ikke om han har gitt dem gaver på bursdagen, for han har ikke vært der når de trengte det. Men mannen bryr seg ikke om de gamle skjelettene i skapet, det er frihetens pris. Sier jeg.

Han møtte jo ikke en dame, han møtte en geit, sier Lillebror. 

Geiten skal liksom være en slags dame, forklarer jeg. 

Jeg tror at geiten også hadde en hjerneskade, sier Kjøkkensjefen.

Det er her Emmeline skjønner at hun trolig fremdeles ville fått 3-TRE i norsk tekstanalyse. For dette er selvfølgelig historien om en hjerneskadet mann som møter en hjerneskadet geit. Dette fører i neste omgang til MORD på et barn som i høflighetens ånd legger igjen en hyggelig håndskrevet hilsen til sin far.

Jeg syns det barnet burde skjært seg ut av den kofferten med kniven, sier Lillebror. Så kunne han banket på døren, og politiet kunne åpnet låsen. Jeg må igjen si meg enig. Det er egentlig ganske håpløst at dette ikke er med i historien. 

Som mor er jeg trolig enda mer bekymret for hva en 18 årig World of Warcraft entusiast har klart å knote ned om koffertmordet. Vi snakker fem-seks sider på nynorsk. Vi snakker geitespener og skjelettinstrument.  Man trenger ikke være geni for å skjønne at man trenger mer enn to calvados for å komme seg helskinnet gjennom en sånn utfordring!  Emmeline skal være lykkelig om rødrussen ror i land en treer! For her er hele Emmelinefamilien på meget gyngende grunn.. Skjønte du hva teksten handlet om kanskje?????