Bunadsdrøm i tusen kilo-knas

Det er snart mai. Festdagene står i kø, det er konfirmasjoner og 17.mai på rekke og rad. I år skal vi ha konfirmasjon den 8.mai, og det er 13 dager igjen til den store dagen. Den som har fulgt med Emmeline over tid, vet nok at Emmeline har en drøm om bunad langt borte i horisonten. Nå er det jo strengt tatt knappe to uker til den horisonten skulle vært innen rekkevidde, men for å være ærlig, har jeg skrinlagt hele det forbaska bunadsprosjektet for i år.

Bunaden henger pen og uavhentet på bunadsbutikken. Ferdig betalt! Bunadsskoene står pent i skapet, uinngått. Emmeline som i perioder er så knakande flink til å skjerpe seg, har som vanlig gått på en smell denne våren. Det har blitt lite trim og mye trøst, og da er det bommen ned for bunadsdrømmen. Emmelinemannen knurrer fordi Emmeline ALDRI mer skulle bruke penger på klær til 17.mai. I stedet har Emmeline BÅDE brukt penger på bunad og nye klær. Nesten sånn at de i luksusfellen hever øyebrynene, vil jeg tro!

Emmelines familie svikter imidlertid ikke J For en tid tilbake kom min svigerinne innom med ferdig brodert belte, klar for montering. I dag kom Emmelines søster innom med bringeduken, klar for montering den også.

Den som har fulgt nøye med på bunadsføljetongen, husker kanskje at  Emmeline, etter å ha saumfart alle bringedukmønster i mils omkrets, besluttet seg for å lage en helt egen Emmelinebringeduk.

Emmelines bringeduk er brodert etter et veskemønster som vi fant i broderiboken til Cath Kidston! Den store rosen med blader er hentet fra veskemønsteret, som viste seg å være mye større enn vi hadde trodd. Derfor droppet vi planen om tre store roser, og fylte resten av bringeduken med små roser og fioler fra beltemønsteret  (*som tross alt er basert på en orginalt strømpebånd fra Nordhordaland.)

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Jeg syns det ble fint med den mørke bunnfargen –selv om man egentlig ikke skal bruke svart som bunnfarge, med mindre man er i sorg;)  Nå skal det jo sies at jeg trolig kommer til å være den lykkeligste av de lykkelige hvis jeg en eller annen gang kommer inn i sørgebunaden, men det er vel en annen historie.

Emmeline har dermed bringeduk fra England og belte fra Nordhordaland. Begge er sydd med svart bunnfarge, siden Emmeline kommer til å være i sorg når hun bruker det. At grønntrøyebunaden egentlig ikke skal ha belte helt rundt, spiller ingen rolle. Emmeline gjør som hun vil, og jeg skal tross alt bruke skjorte og ingen grønntrøye. Jeg valgte grønntrøyebunad fordi den var kantet med så fine rosemønstrede bånd!

Med andre ord er jeg veldig veldig fornøyd, selv om Emmeline er for stor for og bunaden for liten –og bunadsnemda bare rister på hodet!  Det er godt å ha en drøm i horisonten- og 13.mai neste år er det duket for atter en konfirmasjon. Da skal Kjøkkensjefen til pers, og derfor har hun brukt påsken til å brodere på beltet som hun skal ha til sin egen bunad! 

Den forsiktige Kjøkkensjefen har selvfølgelig ikke noen planer om å komme i konflikt med Bunadsnemda, og broderer derfor helt etter boken. Det samme beltet som storesøster har!

Som du skjønner er det likevel bittersøtt at man ikke klarer å slutte å være et Mummitroll. Det er liksom ikke så gøy å stadig komme tilbake til BIB avdelingen, uansett hvor selvforskyldt det måtte være. Det er ikke så mye å rope hurra for:  Hurra for manglende selvdisiplin... Hipp hipp hurra alle sammen ! Heldigvis går det alltid et nytt 17.mai tog. Hvert eneste år faktisk;) Er du i rute til bunadshøytidelighetene kanskje??