Teatime

De siste årene har jeg utviklet meg til å bli den kaffekjerringen. Etter timesvis med kommunale møter i jobbsammenheng, har jeg bøttet innpå med den ene koppen etter den andre. Hundrevis av knusktørre kommunale dokumenter er gjennomgått med en god porsjon Friele innabords.

Problemet er bare at jeg tåler kaffe ganske dårlig. Så etterhvert har jeg måttet stramme inn kaffeinntaket og skifte over til te. Det har gitt en god anledning til å gjøre ting Emmeline liker, nemlig å kjøpe tekopper!

De aller nyeste koppene er hentet fra den nyeste kolleksjonen til GreenGate. I Emmeline sitt hode skulle disse kunne matche fjorårets kolleksjon ganske bra, men....jeg er ikke helt sikker på om jeg syns de passer så veldig godt sammen egentlig!

Jeg har også begynt å lage te fra løsvekt. Jeg kjøpte meg en flott Bodum tekanne til hytten i fjor, men fant ikke noen tilsvarende til huset her hjemme. Istedet endte jeg med en billigsak fra OBS til 79 kroner. Den funker ironisk nok mye bedre enn Bodum sin.

Har man en gang vært kaffekjerring er det lett å utvikle seg til å bli tekjerring. Emmeline har tømt Kusmilageret sitt på et blunk ! (*dette er bare noen få av boksene... skamme seg  -skamme seg!) Så var det en av mine skjønne pensjonistvenninner som kom på banen med en slags Keiserens nye te-teori. 

Hun, som tross alt er pensjonert lærer med veldig mye te-drikkings-erfaring, hadde altså en tanke om at Kusmiteen var mest innpakning, og ikke så spesiell at den var verdt prisen sin på omtrent tusen kroner kiloen. Hun mente at Emmeline burde prøve kvede&eple teen til Søstrene Greene, som man kjøper i løsvekt for 13,90 per pose istedet.

Dermed har jeg gått over til å kjøpe billig-te som refill, og bare unntaksvis, på riktige dårlige dager, hvis man for eksempel møter en idiot i heisen eller noe, unner jeg meg en helt ny boks!

Apropos dårlige og gode dager, så må jeg nesten fortelle om gårsdagens store debatt. I går lanserte nemlig Emmelines eldste datter en helt ny teori om at hun var et forsømt barn, siden hun ikke er kjent i hovedstaden. Den ene gangen da vi tok barna med til Oslo, endte vi med å gå på omvisning på Slottet, og da omvisningen var ferdig var Emmelinemannen mentalt ferdig han også. Så da hentet vi bilen og kjørte videre, uten å se noe mer enn det!

Men iallefall; Etter at Emmelinebarnet hadde stresset seg godt opp med Oslo-teorien sin, endte det med at damen spontant bestilte seg tur/retur billett til Hovedstaden, der STORE ting foregår. Vi snakker ZARA, vi snakker Bogstadveien. vi snakker H&M HOME-som selger FLAMINGOHATTER viser det seg. Vi snakker om å reise til Oslo med morgenflyet og hjem igjen med kveldsflyet, for å komme i indre balanse med sine undertrykte barndomsdrømmer! Da klokken var seks i kveld, viste det seg imidlertid at Emmelinebarnet var godt fornøyd med hele Karl Johan, og angret på at hun hadde satt av SÅ mange timer til terapien sin!

Ungen er GAL, jeg vet ikke hvor hun har det fra sier Emmelinemannen. Emmeline derimot, vet det godt!