Den aller verste gaven noensinne

Det er rart hvordan enkelte samtaler kan sette seg fast. Det trenger ikke å være de store samtalene heller. Det kan være uvesentligheter som man går rundt og husker på i åresvis. Jeg har flere sånne samtaler som sitter spikret i hjernebarken, uvesentlige alle sammen!

En av uvesentlighetene er fra januar 1990. Det var den aller første russefesten det året, og vi diskuterte de håpløse gavene vi hadde fått til jul. Festens vertinne; Giske mente at hun hadde fått den aller verste gaven av alle. Hun hadde nemlig fått et reisestrykejern av sin tante. Vi ble først veldig forbløffet, for ingen hadde noensinne hørt om reisestrykejern? Dermed måtte Giske vise frem det ørlille strykejernet mens vi BRØLTE av latter. Prisen for aller-verste-gave ble umiddelbart delt ut til Giskes tante. Hva hadde hun tenkt på? Skulle Giske liksom stryke russedressen sin i Kongeparken? Det hele var nesten for utrolig til å være sant, og dermed holdt vi det gående med reisestrykejernvitser på alle festene den våren.

Nå har det gått nitten år siden jeg var russ (*og måtte ha min BRUNE Ford Fiesta som russebil- jeg hadde tross alt ikke råd til bensin på mer enn en bil!) Likevel har jeg tenkt på reisestrykejernet fra Giskes tante mange ganger i løpet av disse årene. Helt umerkelig har min holdning til ørsmå strykejern forandret seg. Tanken på å ha et strykejern og strykebrett i miniatyr med seg i kofferten, har gått fra å være fullstendig latterlig til å være...ganske normal faktisk!

Dette er trolig et tegn på at jeg har begynt å bli en gammel dame, men forrige uke bestilte jeg altså et reisestrykejern på nett. Da solen gikk ned i går kveld, kom postmannen med strykejernet på døren. Samme kveld trakk jeg om mitt ørlille strykebrett med rosemønstret stoff fra Tilda, og nå er jeg klar. Nå kan jeg reise ut i verden og trenger ikke lenger å la meg stoppe av krøllete linskjorter eller andre krøllerelaterte problemstillinger.

Det tok meg nitten år å få på plass et reisestrykejern, men skal jeg være ærlig så har jeg en følelse av at Giske ikke har slitt ut verdens verste gave i løpet av denne tiden. Jeg tror faktisk hun la en plan om å gi reisestrykejernet videre til en venninne julen etter. Som en morsomhet!

Muligens har det lille strykejernet skiftet eier hver jul i nitten år for alt jeg vet? Før eller siden kom det vel i hus hos en gammel dame, med miniatyrstrykebord og matchende kopper, hårnett, gyngestol og eldrehjemsplass på Costa del Sol. Der stryker hun de lysebrune nylonstrømpebuksene sine på svak varme.

Det er rett og skremmende hvor fort man blir en gammel tante. Etter å ha fått miniatyr stykejernet på plass, mangler jeg vel strengt tatt bare en sykehjemsplass. Jeg har planer om å spe på pensjonen med å ta noen strykejobber i ny og ne. Har du en krøllete nylonstrømpebukse må du ikke nøle med å ta kontakt. Ingen jobb for liten, ingen jobb for stor for mitt lille strykebord!

See U. Tudelu!