Kjendisblogger meg her og kjendisblogger meg der...

De siste dagene har jeg blitt stoppet daglig. Over alt dukker det opp folk som sier at de leser bloggen min. Totalt ukjente mennesker som handler på Rema 1000, og som leser Emmelines hverdagskriblerier. Damer i interiørbutikker som titter stivt på meg og min blomstrede veske, før de spør om jeg er Emmeline.

Det er utrolig kjekt, og samtidig rart.

I kveld var jeg på et møte der jeg hadde tenkt å være seriøs. Men akkurat da møtet begynte, kom det bort en ukjent dame og spurte hvordan det går med hekleblomstene? Jeg svarte JOTAKK det går veldig fint *Det var jo bare lyging;) Jeg endte derfor med å spole gjennom hele bloggen i hodet, samtidig som jeg skulle følge med på kjedelig rapport om soppsporer. IKKE BRA:( Etter møtet kom det en fremmed mann bort og spurte hvordan det går med treningen? Jeg ble enda mer paff ( En mann? Er det menn som leser denne siden også?) Dermed trykket jeg på PLAYKNAPPEN og svarte JOTAKK det går veldig fint ( *og det gjør det heldigvis!)

Problemet er at jeg ikke klarer å si så mye mer. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Bør jeg takke for deres bidrag til besøkstelleren? Eller kanskje spørre hvem de er, og hvilken hobby de har? Oiii har du virkelig en blogg om akvariefisk sier du? Så spennende! Jeg må uansett få beklage min manglende dannelse til ALLE som har hilst så hyggelig i det siste. Jeg blir veldig overrasket og glad hver gang noen hilser, bare sånn at dere vet det. Jeg skal nok snart finne på noe å si tilbake:)

Når man har blitt HEI-et på flere ganger i løpet av en uke, kan det lett føre til tastaturlammelse. Plutselig tør jeg ikke skrive det jeg hadde tenkt. Hva vil de egentlig tro om meg? Disse snart tretusen leserne og over 600 (!!!) følgerne som titter innom bloggen?

Akkurat i dag hadde jeg for eksempel tenkt å skrive litt om postmannen vår. Men så skjønner jeg jo at det kanskje ikke er så lurt! For postmannen sitter kanskje akkurat nå bak sin bærbare skjerm og oppdaterer seg innen koppe- og putetrender? Kanskje han har tenkt å kjøpe seg nye kakebokser til jul også? Dermed er det ikke mulig å skrive et litt småmorsomt innlegg om at postmannen må få "ræven i gir" og komme seg på plass med posten før midnatt eller deromkring.

Det er nemlig sånn at Emmeline venter og venter på posten sin. For Emmeline sin Postmann er ALDRI tidlig ute, på sin Postmannsrute. Han er bestandig ektremt sen. Hvis han i det hele tatt dukker opp. For huset vårt, som på så mange måter er et koselig hus, har altså denne forbannelsen over seg: Det er det siste huset på postrunden. Derfor står postkassen tom og venter tålmodig på påfyll av regninger og brev. I det solen går ned over hustaket kommer Postmannen. Som en slags helt som har trosset vind og regn, farer og sinte hunder for å levere denne viktige pakkelappen. Som Emmeline skulle ha hatt for lenge lenge siden!

Siden Emmeline har blitt kjendisblogger, kan hun ikke skrive dette på bloggen sin. Det er trolig misbruk av bloggemakt, og det fører til at man blir strøket av postverkets lister for godt. Dermed må jeg starte oppdrett av brevduer i hagen. Når jeg tenker meg om er jeg SKEPTISK til brevduer. Har de kondis til å levere 100 julekort? Kan de lese løkkeskrift?

Som dere sikkert skjønner er det et hardt liv å være såkalt kjendisblogger med brevduefobi. Det er sikkert og visst!

Bilder er lånt fra House Style og Postmann Pat.