Bloggeintegritet

De siste to dagene har jeg vært bortreist på kurs, og i mellomtiden har det foregått en heftig debatt i kommentarfeltet her på bloggen. Tilbake bak tastaturet har jeg vært usikker på hvordan jeg skal håndtere dette. Uansett hva man velger å gjøre, vil folk ha meninger om det. Det er litt som pest eller kolera: Enten så ber man om mer trøbbel, eller så er man feig.

Hvis man ser forbi prisen på PIP kopper, så handler debatten til syvende og sist om bloggemakt.  Hva kan man tillate seg å skrive, og  er det egentlig mulig å kombinere ytringsfrihet og god moral?  Hvem er i så fall bloggemoralens vokter?

For noen år siden ble jeg intervjuet av en utrolig reflektert journalist fra Bergens Tidende. Han stilte en del spørsmål som jeg den gangen følte det var vanskelig å svare på.  Han lurte på hva jeg ville med bloggen min, og om jeg var bevisst min egen bloggemakt? Det var jeg selvfølgelig ikke. Jeg syns ikke det var interessant engang, jeg var mest opptatt av å forklare hvorfor jeg viste frem putene mine. Jeg er glad han ikke siterte meg på de latterlige forklaringene jeg kom med den gangen. Etter fire år med blogging, må jeg være så ærlig å si at det ikke finnes noen fornuftig grunn for å vise frem putene sine på internett. Det er faktisk helt meningsløst.

Journalisten var heldigvis ikke så opptatt av dette. Han lurte mer på hvorfor interiørbloggerne ikke var mer bevisste på egen makt. Jeg husker at jeg syns dette var et merkelig spørsmål og maste i vei om at jeg var en fri og uavhengig blogger, selv om Ikea hadde spandert på meg en tur til Oslo for å være med på Ikeas kataloglansering en måned tidligere. Jeg hadde til og med skrevet kritisk om Ikea sin bøttelampe, uten at jeg tror Ivar Kamprad tok til tårene av den grunn.

Nesten tre år etter, har landskapet i Cyberspace endret seg. Bloggreklame og produktplassering har blitt vanlig, og interiørbloggerne har blitt premissleverandører for interiørbransjen. Profesjonelle aktører bruker blogg for å markedsføre varer og butikker. Det er stadig mer reklame i interiørbloggesfæren, og det er stadig flere av interiørjentene som bruker bloggen som et springbrett til en ny karriere.  Jeg endte som gjesteskribent i Boligpluss i en periode, noe som aldri ville ha skjedd om det ikke var for denne interiørbloggen.

Etter hvert som Emmelinebloggen har fått stadig flere lesere, har det medført større makt og større ansvar. For min del betyr det at jeg velger mine ord og mine kampsaker med omhu. For noen år siden harselerte jeg mer enn jeg gjør i dag. Jeg forsto ikke at mine innlegg med humoristisk ironisering av ulike stilretninger ble oppfattet som personangrep. Jeg forsto faktisk ikke at interiør er like personlig som klær. Noen følger moten, andre velger sin egen vei. Noen er opptatt av kvalitet, for andre er pris viktig. Det som er rett for den ene, er ikke nødvendigvis riktig for den andre.

Samtidig blir det en utfordring når man som blogger begynner å sensurere seg selv for mye.  Plutselig skriver jeg for et blad, kan jeg da skrive positivt om et annet blad? Når jeg skriver om denne interiørbutikken, bør jeg da også skrive om nabobutikken? Før man vet ordet av det preges bloggen av snill-pike-syndromet, for selvfølgelig ønsker man det beste for alle i interiørbransjen.  Man vil ikke ødelegge for noen, og i neste runde knebles man av en slags selvpålagt lojalitet.

Interiørbloggerne har, som alle, et ansvar for å opptre med integritet og verdighet. Interiørbransjen får mye positiv reklame helt gratis gjennom bloggene. Da må bransjen også tåle at man åpner for debatt, enten det handler om veiledende priser, service eller andre aktuelle problemstillinger. Det handler om å gi og ta.

Denne saken handlet i utgangspunktet om en observasjon av prisforskjell på en og samme kopp, basert på priser i tre ulike butikker som finnes i min nærhet. Saken handlet også om de prisforskjellene man finner på identiske produkter når de kjøpes i Norge – Sverige eller Danmark. Misbruker jeg min bloggemakt når jeg skriver om dette? Har jeg ”krysset over en grense” og ”misbrukt min ytringsfrihet” når jeg nevner butikkene ved navn? Bør jeg skamme meg? Jeg syns ikke det. Alle de tre butikkene har fått positiv omtale ved flere tidligere anledninger, da tåler de forhåpentligvis en debatt om pris i ny og ne også.

Mitt håp for fremtidige debatter er at vi kan holde oss på et anstendig nivå i kommentarfeltet. Man bør holde seg for god til å komme med usaklige personangrep som grenser til mobbing. Samtidig håper jeg at interiørbloggerne fremdeles tør å stille kritiske spørsmål, enten det gjelder kopper, priser eller viktigere ting. Bloggere har en stemme som forbrukere, og den må vi tørre å bruke, enten man er Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo!  

 NB:Illustrasjonen og artikkelen under er lånt fra Bergens Tidende 6.sept-2008 Jeg håper den er KLIKKBAR, sånn at den er mulig å lese om man trykker på den!