I formiddag hadde jeg meg en liten rundtur på Lagunen. Jeg skulle bare titte litt. Det skulle også alle byens pensjonister, derfor var derfor fullstendig KAOS med biler som kjørte s-a-k-t-e på parkeringsplassen. Inne ble det satt verdensrekord i pensjonistshopping, ergo endte Emmeline på kafé. Alene, kun assistert av vann, salat og en kopp kaffe!
Så da satt jeg der ved bordet mitt og koste meg, helt til det kom bort en mann i førtiårene som lurte på om det var ledig her. Jeg ble litt overrasket,
for det var jo ledig på alle bordene rundt også...men svarte istedet høflig
JODA, det er ledig her.
Jeg skulle selvfølgelig ha sagt at det ikke var ledig.
At jeg ventet på en venninne, på min mor, eller på George Clooney. Hvis jeg virkelig var i støtet kunne jeg ha spurt om han
ikke kunne se at min vakre fotomodellvenninne Skybertine satt der? Men dumme meg sa altså at det var ledig, og mannen smilte fornøyd og satte fra seg et smørbrød. Med laks!
I løpet av et nanodels sekund raste tusen tanker gjennom Emmelines hode:
A: Har han virkelig tenkt å sette seg her, når det er ledig på de andre bordene?
B: Hvorfor det?
C: Kan det være smil til det skjulte kamera?
D: Kanskje det er en avis som skal teste nordmenns grenser for intimitet. Hvor sitter i såfall den hemmelige fotografen?
E: Kanskje mannen kommer fra en ørliten landsby i Italia der man kun har en kafe med to bord, og at han derfor er vant til å dele bord? Men hvorfor snakker han bergensdialekt da?
Midt i denne tankerekken dukket mannen opp igjen, og satt fra seg ENDA et laksesmørbrød. Han smilte blidt, og spurte om jeg ble mett av salaten?
Joda, jeg blir både god og mett løy jeg, og kjente at
DETTE er spesielt. Mannen hadde bukser som var trukket opp under armene, pullover og grå catalinajakke, og kunne trolig ikke være noe annet enn en øksemorder.
Så forsvant mannen atter en gang, og dermed satte Emmeline i gang med å spise salat i et forrykende tempo. Jeg tygget så gebisset skranglet, og kjørte innpå en halvliter vann og en stor kopp kaffe i løpet av tyve sekunder. Vips var mannen tilbake, og ikke nok med det. Han hadde med seg sin gamle mor på minimum hundre år, som han støttet forsiktig bort til bordet vårt.
For det ene bordet som en gang hadde vært Emmeline sitt, var nå blitt et slags familiebord.
For Emmeline, Øksemorderen og hans mor. Det hele var en helt absurd situasjon. Øksemorderen var smørblid, og maste i vei, noe som fikk meg til å trekke følgende konklusjoner:
A: Øksemorderen er egentlig homofil, men tør ikke si det til sin mor. Han tar henne med på resturant og later som en fremmed dame (med mummifasong) er kjæresten. Selv om han aldri har sett damen før.
B: Øksemorderen har bestemt seg for å sjekke opp fremmede damer på kafé og tar med seg moren, sånn at hun kan godkjenne kandidatene med en gang.
C: Øksemorderen er lei av å snakke med moren sin, og finner en dame som kan konversere høflig med henne slik at han slipper.
D: Øksemorderen er redd for åpne rom, og søker trygghet ved å presse seg inn på det ene bordet som er opptatt.
E: Øksemorderen har funnet sitt neste offer!
Jeg burde nok ha blitt sittende og konversert høflig for å finne ut hvilke teori som stemte. Istedet reiste jeg meg, og ønsket Øksemorderen og hans mor en
riktig God Jul. For Emmeline er faktisk lykkelig gift, og blir littegranne engstelig når hun må dele bord med ukjente menn og deres mødre.
Da jeg fortalte historien til min egen mor svarte hun at dette trolig skjedde fordi jeg ligner så mye på min far.
Din far har alltid rotet seg opp i de merkeligste situasjoner helt ufrivillig, sa hun.
Du har det nok etter han. Konklusjonen er altså at noen mennesker er genetisk betinget for å ende opp på kafébord med vilt fremmede. Jeg må si at jeg godt kunne ha spart meg for å arve det genet!
Ønsker alle en superdeilig fredag, sees i morgen:)