En Husflidsdame blir født

Som seg hør og bør har jeg startet trimhøsten i friskt tempo. Jeg er jo i gang med min nye livsstil må vite. Av en eller annen grunn har jeg derfor satt i gang med en rekke aktiviteter som jeg egentlig ikke liker.

Gå på fjelltur for eksempel. Jeg har aldri vært særlig glad i å pese meg oppover fjellsidene, mens nette pensjonistdamer i strømpebukse spretter forbi og forsvinner bak en liten stein. Sånne opplevelser er småkjipe for oss som dypt derinne har konkurranseinnstinkt. De små grå damene er ikke svette engang, og ofte har de ikke vannflaske heller. De stiller nok tørsten med litt dugg fra et blad, mens jeg har drukket begge mine vannflasker etter første bakke.

Dermed tok jeg en beslutning om å bytte ut fjell med svømmehall i dag. Egentlig en merkelig beslutning siden jeg om mulig liker svømmehaller ENDA dårligere enn fjell. Det er greit nok når man har kommet seg UT i vannet. Det er i grunnen garderobe-dusj-basseng-turen som er verst. For ikke å snakke om basseng-dusj-garderobe-turen tilbake.

I dag kom jeg meg velberget ut i dusjen, og følte at det gikk ganske greit. Inntil en dame som jeg aldri har sett før, og som var trygt bevart inni et håndkle ropte HEEEEI EMMELINE! Fra doavdelingen og inn i dusjen! Damen var jublende begeistret og hanket inn tre ukjente venninner, som alle begynte å vinke til meg. JOHOO EMMELINE:) Jeg nikket ganske forsiktig tilbake, og tenkte at det hadde vært en fin ting om det hadde åpnet seg en luke i dusjgulvet. Der kunne den nakne og ikke akkurat slanke Emmeline falle ned. Men sånn skjer jo ikke i virkelighetens verden. Desverre! Jeg rømte rett og slett ut i det våte element og holdt det gående med svømming til det virket som om fanklubben hadde gått hjem. Tilbake i dusjen pustet jeg lettet ut... ALENE!

Da runder en liten prinsesse på 3 år hjørnet. Hun blir for sikkerhets skyld fulgt av 19 små medsøstre i rosa Hello Kitty badedrakter. Den lille frontfiguren får øye på Emmeline i dusjen, snur resolutt og rømmer tilbake der hun kom fra. Tett fulgt av sine 19 små venninner. Som om det var selveste Hufsa som sto der i bare nettoen. Men det skal vel noe til. Hufsa pleier jo å gå med laken året rundt. Hun gidder nok ikke kle av seg i dusjen kjenner jeg henne rett!

Da jeg omsider hadde kommet meg igjennom hele skrekk og gru-scenarioet med skifting og dusjing, bestemte jeg meg for å feire med en liten belønning. Emmeline har nemlig en hemmelig drøm om å bli bunadsdame. Intet mindre. Hvorpå jeg svingte sykkelen (!) innom Husfliden på vei hjem.

Jeg har, som mange andre, opparbeidet en ekstrem respekt for Husfliden og det mystiske reglementet som finnes på innsiden av Husflidfellesskapet. Derfor var forskrekkelsen stor da Husflidssjefen selv kom smilende bort til meg, og sa at hun kjente meg igjen fra ungdomsskolen. Hun mente at jeg sikkert kom til å klare å brodere både bringeduk og belte uten å løfte et øyelokk engang. Hun syns så absolutt at jeg kunne begynne broderingen nå. Å neida, de trengte ikke å klippe spesialbelte i Mummifasong, jeg klarte meg fint med et vanlig belte! Det hele var virkelig en opptur. Før jeg visste ordet av det gikk jeg lykkelig ut av butikken med bringeduk, belte og sinnsykt mye arbeid i en pose. Vel vitende om at jeg ikke akkurat elsker brodering. Emmeline er jo i gang med å gjøre ting hun ikke liker anyway.

Det var i samme øyeblikk jeg kom på at jeg nok har skrevet i litt negative fraser om Husfliden tidligere. Derfor vil jeg gjerne få understreke at det ble gjort før jeg ble en av dem. En Husflidsdame -med korssting i bagasjen, flette i håret og sølje i boks!

I den anledning vil jeg sende en spesiell takk til min personlige Fanklubb, og de tyve livredde Hello Kitty kyllingene som jeg møtte i dusjen i dag. Jeg hadde nok ikke blitt Husflidsdame om det ikke var for dere:) TUDELU!