Mummimamma goes mountain climbing

Den siste tiden har jeg drevet en utstrakt fjellturvirksomhet. Fremdeles er jeg nybegynner innen faget, og det skal nok mye til før Mummimamma blir fjellgeit. Det er et godt slit, og hadde Lars Monsen flørtet med meg så hadde jeg løpt for livet. Til min store forundring har jeg likevel oppdaget at det finnes et hemmelig regelverk som bare fjellfolket kan. Et komplisert regelverk som det trolig tar år å forstå seg på.

Ta hilsereglene for eksempel. Det kan tilsynelatende virke som om man skal hilse på andre man møter på fjellet. Dette skal likevel kun gjøres de dagene det er få folk på tur. Siden jeg er nybegynner, venter jeg på at de andre skal hilse først. På min siste tur noterte jeg dermed følgende statistikk:

Pen sprek mann med regntøy sier: God tur, det er flott i dag.

Ung spinkelbeindame med spinkelbeinbukse overser meg helt.

Tre joggende pensjonistmenn med spinkelbeinbukser roper: God tur videre.

Pensjonistdame med spinkelbeinbukse ignorerer mitt forsøk på å hilse og smile. Dette har ført til følgende ressonnement:

A: Menn hilser konsekvent på Mummidamer uavhengig av buksetype.

B: Damer i spinkelbeinbukser er untatt fra hilsereglementet.

For noen dager siden hadde jeg en ny opplevelse som gjorde meg enda mer usikker på fjellreglementet. Jeg hadde satt meg ned for å ha spisepause. Da dukker det plutselig opp en hund noen meter lengre borte. Det var en stor boxer, som hadde båndet sitt i munnen. Ingen eier var å se. Siden Emmeline ikke akkurat er hundeentusiast ble jeg litt usikker. Skal man hilse på hunder som går på tur alene på fjellet? Han hadde jo definitivt spinkelbein!

Dermed sa jeg Hallo til hunden. Den svarte ikke. Jeg spurte om den var på tur alene, den sa fremdeles ingenting. Den bare så på meg. Jeg spiste banan, drakk te og tenkte at det kanskje var litt uhøflig. Derfor spurte jeg om den ville ha en skive med skinke og agurk. Jaggu tror du ikke at den kom bort, la båndet på bakken og spiste skive MED agurk. Som en slags kafégjest på Emmelines fjellkafé -en agurkelskende boxer!

Jeg pakket sakene og skulle gå, da jeg oppdaget at Boxeren stilte seg opp ved siden av meg. Den skulle gå den også, og den skulle tydeligvis samme vei som meg. Så der gikk vi da, boxeren og jeg. Høflig var den også. Hver gang det var ulent terreng stoppet den opp, og ventet på meg-uten å si en lyd selvfølgelig. Jeg på min side, ble mer og mer usikker. Hva i all verden skulle jeg gjøre om boxeren bestemte seg for å følge meg helt hjem?

Da vi hadde gått i en halvtime oppdaget jeg en svett dame som tydeligvis var på jakt etter hunden sin. Det var moren til agurkboxeren, som viste seg å være en veldig ulydig type. Denne karen pleide visstnok å knurre til menn i spinkelbukser og damen gråt av lettelse fordi det hadde gått bra.

Da vi hadde tatt farvel, snudde jeg meg og tittet på agurkboxeren. Det var da jeg skjønte det. Hunden hadde selvfølgelig glemt å gi beskjed om at han trenger en synstest. Moren hans var en ekte Mummimamma, milevis fra en karriere som fjellgeit i spinkelbeinbukse. Akkurat som meg! Takk og lov at den blinde Agurkboxeren ikke forsvant inn i Mummidalen. Da hadde han trolig aldri kommet tilbake!