I prøverommet

De siste ukene har meg og klesskapet kommet på kollisjonskurs. Det er faktisk ganske oppskrytt å vasse rundt i svarte telt i lengden. I går tok jeg derfor turen til prøverommet på Kapp-Ahl. Der fikk jeg meg en stor overraskelse. På mystisk måte har jeg krympet åtte nummer i klær. Uten at jeg egentlig har merket det. Jeg kunne for første gang på mange år kjøpe klær på vanlig dameavdeling. Det var helt sjokkerende! Jeg har faktisk blitt en av de vanlige damene. Iallefall nesten. Iallefall på vei til å bli:)

For mange år siden da Bula-bølgen herjet som verst, hadde jeg en drøm om å være en av Bula-folket. Drømmen måtte selvfølgelig parkeres fordi Bulabukser faktisk bare passer til små mummitroll, ikke til de skikkelig store. Ikke at det var noen særlig skinnende drøm akkurat. Bula bukser er vel strengt tatt ikke det mest flatterende plagget man kan gå med. Opplevelsen på Kapp-Ahl fikk meg likevel til å løpe til nærmeste sportsbutikk. Kunne det virkelig være at jeg var blitt en av Bula folket?

Jeg burde nok ha reflektert litt over det faktum at prøverommet føltes som en sardinboks, men neidadu... Emmeline sprengte seg inn i Bulabuksen som om det var den naturligste sak av verden. Jeg kjente at buksen var trang å dra over rumpen, men med en god porsjon overmot i bagasjen tok jeg spenntak og halte den på plass. Buksen satt som en skudd! Bokstavelig talt. For skudd er jo noe man skyter inn i folk, og som ikke lar seg fjerne uten operasjon.

Store jenter som meg er vant til å leve livet med en viss grad av elastikk. Vi aner ikke at det går an å leve uten sånne effekter. Bula folket gjør altså det. De lever uten lycra i systemet. Dermed sto jeg der. Fanget i en Bulabukse inni en sardinboks, og buksen rikket seg ikke en millimeter. Den ville ikke av igjen. Den ville leve med meg resten av livet.

Jeg tenkte at om Mac Gyver hadde stått der, så hadde han nok tatt en liten gardinkrok og sprettet buksen av på tre sekunder. I tillegg hadde han svingt seg opp i taket av prøverommet og gjemt seg hvis det kom noen skurker. Når skurkene la igjen en bombe på Bula avdelingen, hadde han reddet alle. Mac Gyver hadde ikke latt seg stoppe av en trang bukse.

Siden jeg ikke er noen Mac Gyver type, bestemte jeg meg for å gå med buksen ut i kassen. Jeg kunne jo bare betale og gå hjem. Der kunne to og to Emmelinebarn stille seg på hver sin side av meg. Så kunne de hale og dra til buksen gikk av igjen. Det var jo en super plan. Akkurat da oppdaget jeg alarmen som hang som et smykke ved siden av kneet. Festet både på innsiden og utsiden av buksen. Kan man på en naturlig måte slenge foten opp på disken for å sette den inn i fjerne-alarm-maskinen? Svaret på dette vanskelige spørsmålet er; "Nei -det kan man ikke..!!"

Dermed var jeg tilbake i sardinboksen på et blunk. Der holdt jeg pusten, mens jeg halte og dro så svetten rant. Omsider klarte jeg å frigjøre meg fra Bulaens forbannelse. Jeg tror Mac Gyver hadde vært stolt dersom han hadde sett meg i aksjon. Jeg på min side, har fått økt respekt for Bula-folket. Jeg har et stykke igjen før jeg er en av dem, men før eller siden skal jeg være klar for et liv uten elastikk jeg også! God helg ønskes til alle sammen, enten dere er av Bula folket eller ei;)