I befippelsen

I dag er dagen da Emmeline har prestert å miste busskortet sitt. Dette skjedde i befippelsen, som min mor så greit pleier å oppsummere. Min mor pleier nemlig stadig å miste nøkler eller minibankkort eller lommebok -eller eventuelt bare hele vesken med alle tingene oppi. Dette skjer alltid i befippelsen. For å være litt mer presis, er befippelse og forfjamselse noe i samme gaten, og i den gaten har jeg hatt meg en tur i dag.

Kort fortalt ble Emmeline regelrett overfalt på bybanen. Jeg hadde akkurat satt meg ned i fred og ro, da en voksen herremann satt seg ned ved siden av meg og slang armen om skulderen min.
Hva heter du, spurte mannen
Jeg heter Cecilie, sa Emmeline, siden Emmeline heter Cecilie i det vanlige liv.
Jeg heter Andersen, repliserte mannen. Vil du ha telefonnummeret mitt?
I løpet av denne ganske korte samtalen hadde jeg skjønt følgende;
A: Dette kan ikke være en helt vanlig mann.
B: Det er trolig lurt å takke ja og være blid, da denne mannen virker å være av tvilsom karakter!

Dermed takket jeg vennlig ja til telefonnummeret, som mannen deklamerte høyt for alle som ville høre. Etterpå lurte han på om jeg ville være med hjem til han? Nei, det kunne ikke Emmeline være, da hun tross alt var på jobb og på vei til et møte. Dette syns mannen var veldig leit, men heldigvis sto tilbudet ved lag, sånn at Emmeline til enhver tid kunne ringe til denne fremmede mannen hvis hun skulle komme til å føle seg ensom. Men husket hun telefonnummeret? Det gjorde hun selvfølgelig ikke, dermed repeterte vi det. Telefonnummeret altså.

På dette tidspunktet i samtalen hadde vi kommet til Nonneseter. Vi snakker EN stasjon av ELLEVE og Emmeline kjente at dette kunne komme til å bli en veldig lang reise. Så snakket vi litt om mannen sin jobb, før vi endelig var på Florida og mannen ville snakke om likbrenning.

Visste Emmeline (*eller rettere sagt Cecilie) at man ikke lenger brenner lik sånn uten videre? Nei, det visste jeg selvfølgelig ikke. Men sånn var det altså. Det var faktisk sånn at hvis man ikke skriver under på en lapp, så ringer begravelsesagentene på døren og leverer lik hjem til folk som straff for manglende underskrift Så må man ha liket liggende på sofaen hjemme istedet. Å gubbevaremegvel, sa Emmeline, det var dramatisk syns jeg. Ja, sa mannen alvorlig. Du skal ikke tulle med folk i den bransjen.

Så snakket Emmeline litt om at det hørtes ut som om det var lurt å skrive navnet sitt på en lapp, for hvem av oss vil vel egentlig komme på kant med folk i begravelsesbransjen? Så snakket mannen ganske mye om å ha et lik på sofaen: Liket var selvfølgelig kastet ut av kisten grunnet manglende navnetrekk på en eller annen lapp. Samtidig kjente Emmeline at det var ganske spesielt at mannen holdt henne i et kjærlig, men fast grep rundt skulderen.

Videre snakket vi litt om hvor mannen bodde. Så spurte mannen om Emmeline ville være med på svømming, noe Emmeline ikke kunne, da Emmeline tross alt fremdeles var på vei til et møte, og ikke kunne gå på svømming, dessverre!

Så snakket Emmeline FEBRILSK om svømming og jobben til mannen og at mannen var veldig heldig som fikk kjøre på Bybanen til og fra jobben sin. Emmeline snakket rett og slett som en gal helt til vi kom til Brann Stadion. Her skulle mannen gå av, og han ville ha Emmeline med seg hjem. Dermed begynte mannen å hale og dra i Emmeline sin arm for at hun skulle bli med. Men Emmeline skulle jo på møte, og var mentalt limt fast til bybanesetet med superlim, og måtte derfor love at hun skulle ringe til mannen når hun ble ensom istedet. I tillegg måtte Emmeline ramse opp nummeret ti ganger for å bevise at hun husket det til de ensomme stunde!!

Nå må det jo sies at Emmeline ringte et helt annet nummer i samme øyeblikk som hun ble ensom. Hun ringte rett til mannen sin jobb og sa ; HALLOEN FOLKENS! Dere kjenner ikke meg, men jeg har akkurat blitt underholdt av Lik-på-sofa-mannen i over tyve minutter. Han trenger en viss oppstramming / medisinering / oppfølging! Kanskje noen bør ta han med på svømming, mens noen andre sjekker om han har startet sitt eget begravelsesbyrå i smug på sofaen hjemme hos seg selv!!

Da Emmeline omsider kom hjem, oppdaget hun at hun hadde mistet busskortet i løpet av turen på Bybanen. I befippelsen altså....Skal Emmeline være ærlig så var det en ganske solid befippelse, i forhold til de ynkelige befippelsene som Emmelines mamma stadig skylder på! Nå lurer du kanskje på hva moralen i denne historien er? Moralen er: Skriv alltid navnet ditt på en liten lapp når du møter en begravelsesperson. For sikkerhets skyld altså.....You never know!

Dagens lekre bilder er hentet fra Hubsch sin kolleksjon. Dette er jo en interiørblogg må vite;)