Sandstorm i Sahara

Av og til føler jeg det som om min viktigste jobb er å spade sand i Sahara. Du spader som en gal dag etter dag, og når det går mot kveld så er du endelig ferdig å spade sånn cirka 50 m2. Selv om ørkenen er stor, har du iallefall fått unna en liten del! Du legger deg glad og fornøyd til å sove, men når du sover herjer en sandstorm ørkenen, og neste morgen er det på an igjen.



I det Emmelinske hjem er det UTROLIG hvilke sandstormer som herjer. Når jeg kommer hjem fra jobb, er det faktisk helt umulig å se at huset mitt noensinne har vært på stell. Det er sånne vannvittige mengder med klær og sko at det er umulig å komme seg inn døren, og sånn fortsetter det gjennom huset. Den verste sandspadejobben er faktisk klesvask. Jeg vasker, tørker og bretter og når kvelden kommer ligger det nyvaskede plagget i skittentøyskurven igjen. Da har plagget nemlig hatt seg en kjapp treningstur, og trenger kjærlig pleie sammen med plaggene i de fire andre skittentøyskurvene.



For en uke siden bestemte mannen min at vi skulle slutte å vaske klær for våre fire håpefulle. Dette har resultert i at faren sitt klesskap er blitt robbet for treningstøy etterhvert som uken har gått. Jeg har i dag inspisert barnas soveromsetasje og kan slå fast at dersom Herr Emmeline tar turen opp de trappene, kommer både decibel og hjerteinfarkt til å true familieidyllen.



De fire Emmelinske barna tar som vanlig livet med stor ro. Kjefting, truing, bønn, lokking og luring har null effekt, og dersom ryddemaset blir for intenst så forsvinner de som ånder i fillehauger (-og fillehauger er det iallefall nok av hos oss.) Trolig vil de forsøke å skrive kommentarer på dette innlegget istedet for å rydde, men jeg skal nok holde sletteknappen klar.



Nå skulle jeg kanskje ha vist bilder av rommene på loftet, men puffda... Jeg er tross alt interiørblogger. Da viser jeg mine ryddige kvadratmeter istedet. Jeg er hjemme fra jobb i dag etter å ha hanglet i to dager. Det eneste jeg har krefter til, er å sitte i stolen under et teppe og hekle på det uendelige hekleprosjektet mitt!



Samtidig tenker jeg med beundring på den amerikanske husmoren som gikk til husarbeidsstreik og barrikerte seg i et telt i hagen. Hun nektet å komme inn igjen i huset før familien tok ansvar for å rydde. Hun hadde til og med laget bannere med slagord som hun hadde satt fast foran teltet. Mannen og tenåringsbarna fikk nok fart på ryddingen da presse fra hele verden rigget seg opp utenfor huset for å følge med på husmorstreiken. Kanskje et lite blogginnlegg kan ha samme effekt her hjemme? Tja, som mannen i postreklamen pleier å si; Skeptisk! Tror jeg holder meg i stolen og koser meg med en lydløs husmorstreik istedet.



Today I am home from work with a bad stomach. I look at all the mess my children are making in the house, it's just hopeless. That's why I sit in my chair with my handiwork, and refuse to do anything else. I'm on strike.