Vanligvis pleier jeg å tulle mye på bloggen min. Jeg koser meg med å fortelle hverdagshistorier om ting jeg har sett eller gjort. I dag vil jeg skrive litt mer alvorlig om noe som bekymrer meg.
Det er nemlig sånn at jeg jobber midt i hjertet av Bergen Sentrum. Der opplever jeg at antallet tiggere har økt kraftig i løpet av de siste årene. Østeuropeiske tiggergrupper preger bybildet, og på hvert gatehjørne ser man mennesker som står på kne med en kaffekopp i hendene foran seg.
I Bergen har man etterhvert kommet i gang med bladet Megafon. Dette er et magasin som skal hjelpe vanskeligstilte mennesker til å tjene noen ekstra kroner, uten å måtte ty til kriminalitet. Det er uendelig mange som ser Megafon som en løsning på sine problemer. På min vei fra jobben til bussen blir jeg daglig stoppet minst fem ganger med spørsmål om jeg vil kjøpe dette bladet. Det er ofte unge mennesker i sin beste alder, på hvileløs jakt etter noen få slanter. Jeg gikk gjennom byen i dag, og kom ut av tellingen da jeg hadde passert femti selgere i løpet av noen hundre meter. Det gjør meg faktisk svært bekymret, og trist!
Husker dere historien om Siv og Knut? Disse to som måtte kjempe en lang tung kamp for å komme seg bort fra kriminalitet og rus, og som fremdeles kjemper denne kampen hver eneste dag. Siv og Knut gav på mange måter tigging et ansikt. Jeg husker godt at Knut sa: Jeg skulle ønske at folk kunne se meg inn i øynene. Jeg er jo faktisk et menneske selv om jeg sitter der med tiggerkoppen. Jeg har noen ganger problemer med å holde fast på denne tanken, når byen jeg bor i oversvømmes av tiggere. Det er kanskje et politisk problem, men det angår likevel oss alle.
Så lurer du kanskje på; Hvorfor skriver Emmeline om dette? Skal hun slutte å blogge om pynteputers fortreffelige effekt? Nei det skal jeg ikke. For de fleste av oss lever viktige og uviktige ting side om side i vår tilværelse. På denne måten holder vi oss i balanse. Når jeg til vanlig blogger om pynteputer og andre trivialiteter, er det fordi bloggen er min avkobling og hobby. Men i dag blir det altså dette innlegget likevel. Jeg ville nemlig sende utfordringen videre til deg som leser dette. Du trenger ikke å svare, men kanskje du også har noen tanker om dette? Hvordan kan man med respekt for menneskene som sitter der, gi dem et annet valg? Jeg håper for alle de unge menneskene som jeg ser hver dag, at jeg snart finner et godt svar!
Som Jan Eggum synger i en av sine sanger: Det kunne ha vært deg, det kunne ha vært meg!
26 kommentarer:
Hmmmmmmmmmmm.......den var hard du.
Vet faktisk ikke hvordan man kan gjøre noe.
Det eneste jeg vet er at mange tiggere (ikke alle ) ødlegger for de som virkelig trenger å få noen ekstra slanter.
Her er det slik at det kommer tiggere som egentlig har det de trenger men har funnet ut at de tjener bedre på dette og så tigger de i vei.
Her i Norge er vi så bedre vitende og nedsettende mot andre som ikke har det som vi ser på som "Må ha" ting for å leve.
Det er akkurat som det finnes en startpakke som er det akseltable- alle må ha og har man ikke det så ser vi andre nedsettende på disse.
Men hvordan hjelpe dem? Nei der vet jeg ikke Emmeline. Der ble jeg svar skyldig.
Flott innlegg fra Bergens området:O)
15 dager til.
Jeg husker godt serien om Siv og Knut, syns det var en sterk historie de fortalte. Selv her i lille Harstad ser man folk som er kommet "på gal side i livet". Og også her vokser denne gruppa. Av en eller annen grunn er jeg litt nervøs når jeg passerer disse menneskene, man tar seg i å se på dem, og vil helst gå en annen vei. Det er nok dårlig gjort, men samtidig syns jeg det er veldig vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg...
Hmm, det var litt av en nøtt du serverte oss i dag, Emmeline!
Jeg bor selv i Oslo, og det er jo et meget utbredt fenomen her også. Jobber innenfor sosialvesenet, så dette er en gruppe jeg kjenner ganske godt. Selv har jeg tatt det standpunkt at jeg etter beste evne skal SE hvert enkelt menneske der jeg gjerne haster forbi på vei til et eller annet. Det er ikke alltid jeg lykkes, dessverre. Jeg opplever imidlertid at de gangene jeg faktisk svarer på spørsmålet: Har du noen småpenger?, så ser det andre mennesket på meg med gjensidig respekt og et lite takk i blikket over det jeg svarte, om det ofte er negativt.
Det hjelper dem selvsagt ikke ut av situasjonen deres, men de blir "tråkket på" av en mindre denne dagen.
Ellers mener jeg at man samfunnsmessig bør jobbe mye mer med holdningsarbeid i forhold til denne gruppen. Å være tigger, narkoman, alkoholiker m.m. er så stigmatiserende at viss du først har havnet utpå så blir løpet ansett som kjørt. Av frykt for å kjenne igjen oss selv i dem, så forsøker vi å distansere oss mest mulig og skyver dem lengre og lengre bort fra muligheten til å få et annet liv.
Ingen klare svar altså, men noen tanker sånn i kveldinga...
det er ett viktig og intressant tema du tar opp i dag...nå bor jeg på landet så jeg får ikke disse hendelsene inn i hverdag hvis du skjønner...men jeg vet jo om dette og har opplevd akkurat det samme som deg når jeg er i byene,og jeg må innrømme at det ofte er i tankene mine...men jeg har ikke funnet en løsning enda,da hadde jeg vel gjordt hva jeg kunne for å få det inn i systemet.
Jeg tror ofte at tiggere og andre som er avhengig av økonomisk støtte hadde fått det bedre hvis de kunne fylle deler av dagen med noe verdifult enten skole eller jobb. Man skal jo ikke legge sjul på at noen av de som trenger litt ekstra penger ofte sliter med å få seg en jobb selv om de ikke er kriminelle eller lignende.
Det skulle ha vært ett felles hus i byene hvor alle som trenger å oppleve varme,omsorg og tilhørighet kunne få komme.Hvor de også hadde hatt muligheten for å hjelpe til med alt fra å rydde i hus/hager til kontorarbeid mot litt mat og noen kroner.
Ofte blir disse personene oversett eller utstøtt av vi som har det "bra" men det er jo viktig å tenke på at de er mennesker som alle oss andre som trenger vennlige ord og handlinger...
Selv om en enkelt person ikke kan hjelpe hver eneste en er det vel bedre å vite at man har gjordt dagen bedre for en enn å bare la være??
Ja...det var i hvertfall mine tanker om dette temaet.
Dette var veldig tankevekkende Emmeline. Trenger sånne påminnelser!!
Syns det var eit fint og tankevekkande innlegg. Men svar på spørsmålet ditt har eg ikkje. Det er for stort og omfattande til at eg tør å komme med idear. Men det er ein start at vi blir meir bevisste på kva haldning vi har til dei som lever på gata. Og for å dra fram ein gammal klisje: ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe nokon. På kvar vår måte.
Oi oi, det var ord til ettertanke en tidlig tirsdagsmorgen, du. Og jeg griper meg selv i følgende : Dette med tiggere har og blitt ett økende problem i min by. Men disse er da utlendinger, som gjerne trakterer ett trekkspill, for å kunne "tjene" noen slanter på det. Disse karene bruker med jevne mellomrom å ta plass utenfor butikken min, og det har forsåvidt gått greit, inntil kundene kommer og gir beskjed om at de synst det er plagsomt å komme inn, for de føler at de må betale "inngangspenger" for å handle hos meg.... Det sier mye om vår tankegang, for regelen er vel at vi står oss selv nærmest, uansett?? Nå skal det legges til at dette er sa mennesker som ser hvilken enorm profitt de kan gjøre ved å tigge i Norge.
Det med de som har kommet skjevt ut i vårt eget system. er en annen historie. Jeg har selv en tidligere narkoman i min nærmeste familie, og det å hendvende seg for å få hjelp i ett tungrodd system, er ikke enkelt, hverken for den narkomane selv, eller deres pårørende. Men om det å la de distrubere aviser, er den riktige veien å gå for å integrere mennesker i denne livssituasjonen, i samfunnet, si det, DEt er jeg sterkt tvilende til.
Uansett, ett flott innlegg, min venn, og en fin tirsdag ønskes deg.
Klem fra meg!
Ja, det får en til å tenke....
Jeg jobber sammen med en voksen mann over 60 år, som kjører rundt om natten for å lete opp sønnen sin, for å se om han har det godt, og gi han en matpakke. Han er alltid først på jobben morgenen etter allikevell, og klager aldri over at han er trøtt eller lurer på hvorfor det skjedde akkurat han...det får en liksom til å tenke etter når en er sur og tverr for at det regner hver dag, eller at en har slitsomme dager på jobben.
En skulle trodd at vi klarte å ta vare på disse menneskene, helt utrolig at de må stå på venteliste i mnd vis før de får plass på avrusing, når vi skryter over at vi bor i et av verdens rikeste land....
Å hellandussen. Det siste bildet er såååå vakkert! :))) Nesten uvirkelig vakkert..... Måtte bare ta det først. hehe. De andre illustrasjonene er flotte og.
Jeg gikk gjennom Bergen by i går. Kjøper alltid gatemagasinet Megafon når jeg er i by`n. Gir alltid penger til tiggere og. Jeg kan saktens gi litt i min overflod. Mener at det er viktig at jentene her i huset ser at vi skal og kan hjelpe de som ikke er så bra stilt som oss selv og.
Det er mange av dem i byen vår nå ja. Jeg opplever at de respekterer det når jeg sier i fra om at jeg allerede har kjøpt bladet (av selger nr. 1).
Samtidig er det en håpløs følelse. Og egentlig ville man kjøpe bladet av hver eneste èn. For å hjelpe alle. Men, da hadde nok jeg vært blakk......
Jeg håper iallefall at alle borgere av Bergen by og andre byer behandler disse menneskene fint. At de føler at de har litt verdighet i behold.
Hvordan man kan bedre hele situasjonen blir ett altfor omfattende og stort tema her. Nesten håpløst.......
Alle mennesker er like viktige i sitt eget liv! Og ofte er det tilfeldigheter som gjør til at man havner enten her eller der....
La oss gi etter evne og hjerte. Takknemligheten er stor!
En tankevekker Emmeline. vet ikke hva jeg skal si..
Husker jo godt historien om Siw og Knut, det var sterkt. Må jo si jeg haster fort forbi , ikke for jeg er redd for noen kroner , men det blir bare slik.
Men takk for du tok det opp, en påminnelse til oss alle.
Dette er vel ikke noe enkelt svar på. Her jeg bor...på landsbygda...finnes det ikke tiggere. Tror vi må til Stjørdal eller Trondheim for å finne dem.
Jeg tror at det viktigste vi kan gi dem er selvrespekt, møte blikket deres og vise respekt. Men jeg må ærlig innrømme at jeg vet alt for lite om hvordan man skal hente de opp av slummen.
Her vi bor har vi noe som heter arbeidssentra...FLYNDRA...det er for mennesker som har ramlet ut av arbeidslivet....ryggproblemer, alkohol,psykisk, og Fysisk funksjonshemming kan de ha. De gjør små jobber for kommunen og privat bedrifter. De selger ved, de kjører små flyttelass, om sommeren klipper de kommunale plener, rydder offentlige områder maler og vedlikeholder. Dette fungerer kjempebra, de kommer i kontakt med arbeidslivet samtidlig med at de får tilrettelagt arbeid....ikke visste jag at de hadde hjemmeside men det hadde de...
http://www.flyndra.no/public.aspx?pageid=27681
Her kan du lese mer om det, viss du vil. Så kan du se nydelige bilder av flotteste plassen i landet..:)
Ha en fin dag
'
ps...vannvittig fine bilder. Hvilket kamera og objekt har du brukt her...?
Klem randi
Enig at dette er eit viktig, men veldig komplekst spørsmål.
Vi hadde ein gang på jobben eit foredrag av ei utruleg flott dame som tok opp dette med stress, verdighet og å ta vare på dei små øyeblikka. Huskar godt at ho fortalte at ho alltid snakka med tiggarane i Oslo, gav dei småpengar eller andre ting.Ho hadde alltid litt småpengar klare i lommen. Ein gang på vinteren hadde ho gitt bort hanskane sine...Men det aller viktigaste var i følge henne å sjå dei, og svare når dei spør om småpengar. Derfor svarer eg alltid når dei spør. Og sjølv om eg kjøper avisa,eller seier "nei desverre" så får ein nesten alltid eit "takk" og "ha ein god dag tilbake".Eg gir dei så godt som aldri pengar, for eg gløymer å ha småpengar i lomma, og tør ikkje ta opp lommeboka. Det var forresten eit program på tv frå Tromsø om dette i går... Trist at vi ikkje kan hjelpe dei ut av rusen og den situasjonen dei har havna i. Som du seier: det kan ramme kven som helst, og ingen ønsker vel at det skal skje med nokon av sine... Dette vart veeeldig langt, men det er eit alvorleg tema som berører mange. Men løsningen den har eg desverre ikkje...
Husker godt Siv og Knut ja, mon tro hvordan det går med dem nå...
Jeg opplevde tigging hver dag i de årene jeg bodde i Oslo. I begynnelsen var det et problem for meg og kjempevanskelig å forholde seg til. Jeg var både redd og lei meg på deres vegne. Jeg ga litt penger av og til, men hadde fort blitt blakk om jeg skulle delt ut til alle jeg møtte på vei til og fra jobb.
Etterhvert ble jeg ganske hard i forhold til det og opplevde også å få stygge ord slengt etter meg om jeg sa nei. Det ble til at jeg oftest gikk raskt forbi...selv om jeg fikk dårlig samvittighet.
Jeg er klar over at den personen som sitter der og tigger likesågodt kunne ha vært meg eller noen jeg er glad i, men den tanker er så skremmende at jeg klarer nesten ikke ta det innover meg, iallfall ikke i det daglige. Vi burde ha gjort noe for å hjelpe, helt klart, men hva?
Gode ord! Til etter tanke! Kommer til å tenke på det du sier neste gang jeg passerer de utallige tiggerne som også her preger bybildet!
ha en flott tirsdag!
Den som hadde ett bra svar.... Helt klart er det noe galt med samfunnet idag. Det betyr egentlig ikke så mye om du stemmer blått eller rödt, kontentan er den samme: vi bryr oss ikke så veldig mye om andre mennesker. Vi har ikke tid eller lyst til å ta oss av andres problemer. Alt fält vi hörer om hver dag er sånt som vi helst skulle värt foruten kjennskapen til og vi håper innerlig at hvis vi stapper hodet i sanden og ikke ser det, så finns ikke det ubehaglige lengre...Harde fakta, men enda fakta.
Hva gjör vi med dette da? Jeg tror at hver og en av oss må begynne med oss selv. Alle må vi först bestemme oss for om vi vil väre med eller ikke. Hvis du vill väre med så må du gjöre bevisste valg og samtidig innse at du alene ikke kan gjöre alt. Jeg tror veldig på "ringer på vannet"-effekter og det du gjör smitter av sig på andre. Bestem for eksempel at du kjöper en utgave av Megafon hver uke, at du spör bymissionen eller andre som hjelper de hjemlöse hva de behöver. Let igjennom garasje og kjeller- gi bort til frivilligorganisasjoner det som du og din familie kan unnväre. Spör på herberget eller andre som hjelper om du kan bidra med noe. MM,mm .....Det finns så mye vi kan gjöre. Og fremfor allt, snakke med barna om menneskeverdier!
Ikke tror jeg vel att JEG har alle svar. Jeg gjör per i dag ingenting for å hjelpe disse menneskene. Det jeg derimot kan föle er at jeg har fått et nytt syn på mellommenskelige forhåld og ser mange situasjoner i livet på en annen måte etter at jeg selv fikk brystkreft. Jeg har lärt meg å innse at alt som skjer kan skje hvem som helst. Velstand og lykke er ingen garanti for å slippe unna elendighet, uansett vilken form den tar.
Takk for at du tar opp et så viktig emne. Jeg håper at du vekker flere av oss ut av vår Tornerosesövn...
Ha en fin dag, Emmeline. Klem Gry
Ja, nå gav du oss litt å tenke på innimellom alle pynteputer, lysestaker, blomster og interiørblader.
Vi har noen tiggere i bybildet her også og jeg har vanskelig for å møte blikket deres ...
Det stod om noen av dem i lokalavisa vår for en tid tilbake. De var sigøynere fra østeuropa. I hjemlandet får de ikke jobb nettopp fordi de er sigøynere og i Norge har de ikke oppholds-/arbeidstillatelse. Hm - hva skal man gjøre for å hjelpe dem!? Jeg vet ikke...
Jeg har jo skjelden eller aldri penger på meg heller jeg (buker kort). Så de ganger en tigger spør
meg på norsk el gebrokkent engelsk er svaret alltid negativt. Men jeg svarer i allefall.
Syntes det er fint at du og andre bloggere også tar opp noen alvorlige temaer av og til også. Det for jo lesere til å stoppe opp litt og tenke.
Ha en fin dag.
Har ei lita historie (nokre år gammal, men like fin...); Ei venninne av meg budde i Oslo. Ho gjekk stadig samme ruta heim frå butikken, og møtte stadig dei samme tiggarane. Etterkvart hadde ho neste alltid småpengar/vekslepenger i lomma. (Ho følte det litt utrygt å ta opp lommeboka for å få gitt nokre kroner, og var "føre var") Ho ga nokre slantar til dei ho møtte, og hadde ho ikkje, så fekk ho likevel smil tilbake. Så kom dagen; dei hadde bedt inn til 17. mai fest for venner. Ho skulle handle, og kjæresten skulle komme med bil og kjøre varene heim. Ho gjorde som avtalt, men kjæresten uteblei (pga. misforståelse). Det var slutt på vekslepengar, og ho sto der og så sikkert litt sliten og fortvila ut - overlessa med varer. Då kom ein av "kjenningane" bort og lurte på om han kunne hjelpe til med noko. Ho forklarte situasjonen, og SÅ - stakk HAN handa i lomma og drog opp nokre kroner slik at ho kunne får ringt til kjæresten sin!!!!
SNAKK OM Å DELE AV SIN OVERFLOD!
Når eg treff på dei som tiggar, så prøver eg å tenke på denne historia. Skal eg til by'n, så legg eg gjerne litt vekslepengar i lomma...
Utfordringane: me får bruke stemmeretten vår ved valg, og ellers støtte på den måten me finn det best; eit lite bidrag i "koppane" eller bidrag til Kirkens Bymisjon, Blå Kors, Frelsesarmeen eller andre som me se gjer ein utruleg flott innsats!
:O) Frøet
Eg har ingen løysing på dette problemet, men eg tenker ofte på at det kunne vore ein av mine næraste som sat der. Eg er sikker på at alle som sit der aldri hadde trudd dei skulle havne i ein slik situvasjon.
Når eg møter menneske som er sterkt rusa synest eg det er ubehageleg, eg veit ikkje heilt korleis eg skal takle dette.
Av og til gjev eg tiggerar litt penger andre gonger ikkje.
Eg støttar Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og Blå kors med ein viss sum i året. Då reknar eg med at pengene går til mat og omsorg og ikkje berre til rus.
Viktig å tenke gjennom dette...
Det er viosst ei stund sidan eg var innom her hos deg, mange flotte innlegg sidan sist!
Ha ein fin kveld :)
Nydelege bilete! Er det dine eigne?
et flott innlegg. og jeg er så enig så enig at det er en balanse i livet vårt dette med matrielle ønsker og kose hobbyer ol. vi trenger begge deler. og skal vi ta inn over oss alt vi ser på tv ol kan vi knapt smile. her som ellers i livet en balanse. og om alle har en balanse kan kanskje alle gjøre litt, og litt fra alle blir ganske mye. jeg veksler mellom å være en engasjert person med ønske om neste fly ut i verdne for å redde alle sultne barn, ta en prat med visse politikere, riste folk i skoledebatten osv, osv til å bli totalt maktesløs og tenke at ingen ting nytter....sistnevnte lover jeg at ikke skal ta overhånd. men av og til er det lett for. for hva kan lille fru såta gjøre. hva hjelper det om jeg kildesorterer, om jeg kjøper et megafon, om jeg søtter den saken, jeg ser jo ingen forskjell......men mister vi troen mister vi mye!!!!! så vi kan bare begynne med oss selv og håpe at mange vil gjøre det sammen, noen mindre andre mer. slike ting er også med på å skape god balanse i livet. og det hjelper for egen livskvalitet å hjelpe andre. vi kan klage oss blå over politikere og enkelte av systemene våre, men vi kan bare styre oss selv. og det er alltid lov å håpe at penger i samfunnet og verden blir bedre fordelt en gang. jeg kan ikke for det at jeg synes det er noe teit at visse kjente mennesker står mitt i bushen iført chaneldrakt betalt av staten.....likevel hjelper de også sikkert på sin måte.
det å tørre å se de i øynene er viktig! jeg tenker ofte når jeg ser fulle, narkomaner eller ungdom som ser helt herjet ut at en gang lå de i vognen akkurat som mine....de har vært liten og uskyldig, hva har gått galt. hva vet vi om den ekle skitne simle jenten???? hvis alt hadde vært så godt i livet hennes hadde hun vel ikke stått der og bedt om penger til rus?? det er penger til rus- for å glemme alt det vonde i svært mange av tilfellene.
men dere med høyere makt enn oss- våkne opp, hjelp de, ingen skulle stått der på gaten, kalde og villig til det meste for en kortvarig rus. verden er ikke rettferdig.
og vi er heldige som kan glede oss vilt over stoffer og puter, våren og den gode familien!!!!
jeg skal nyte filmen- sammen er vi mindre alene etter bok av anna gavalda. i morgen er det fri. og jeg nyter mine friske blomster og tenker jeg er heldig. og kanskje blir det et nytt megafon i morgen? en heldig selger til, og kanskje kjøper du og du og du hos de andre...
klem til skjønne, skjønne deg!!!!!
Hmmm.... ja hva skal man gjøre for å hjelpe. Jeg har lært mye om denne "type" folk det siste året ...og jeg kjenner en god del narkomane folk, og jeg vet at vi ikke kan gjøre så mye for å hjelpe dem utav det uten de er med på det selv . Og det er slettes ikke alle som vil! Uansett hvor mye penger vi gir dem så får de det ikke bedre ...om de er hektet på rus. Jeg vet at det finnes en god del organersert tigging også .....der det er bakmenn som tar alle pengene selv. Men som mange her sier så er det veldig viktig å se de i øynene og svare dem ....de alller fleste er utrolig snille og gode mennesker som har havnet i uføre av ulike grunner. Jeg var livredd narkomane før ...men etter at jeg har snakket og blitt kjent med mange ser jeg at det er mennesker med de samme tankene og følelsene som meg selv....og n å smiler jeg til alle jeg møter og er ikke redd lenger. Men selvfølgelig skal man være forsiktig .....noen er ikke så snille dvs.:rusen gjør de til noe annet.Jeg mener at staten har et ansvar å hjelpe disse menneskene til et annet liv .....mer forebygging og flere behandlingsplasser !!! Flott innlegg og en riktig tankevekker.
Jeg bor et sted der det ikke finnes noen tiggere, så jeg trenger å minnes på en annen verden utenfor pynteputene... ;-)
Sitter og funderer på hvordan man har fått til det siste bildet der... både symbolsk og fantastisk inntil teksten din! Klem
Det er ikke gjort over natten å hjelpe, her er et voksende samfunnsproblem som politikerne må ta fatt i, jeg har avlagt min stemme ved valget og dermed delegert ut jobben til politikerne, men akk de svikter. Er frustrert på mange samfunnspolitiske områder, men jeg har ikke tenkt å la de ansvarlige i landet slippe unna med ansvarsfraskrivelse slik at jeg går med dårlig samvittighet. Ikke det at jeg skal være nedsettende mot de svake i samfunnet, men jeg sitter dessverre ikke på ressursene som skal til for å hjelpe. Det gjør derimot Stoltenberg og Company som etterhvert ligner en familie i en såpeopera alla Dynastiet, bare det at jeg synes den ekte Dynasti episoden var mye bedre, tror heller ikke at det vil bli bedre om det hadde vært en annen statsminister. Er redd for at de svake i samfunnet er nedprioritert.Igjen,- vi lønner en haug med folk på Stortinget som etterhvert bør bli klar over at de har en jobb å gjøre i dette landet. Noe bedre svar kan jeg ikke gi.
Klem
Hei, hei
Ser at bloggen din er nevnt i den nye utgaven av "Rom 1.2.3"
(side 33) morro!!
Ha en fin dag.....
Hmm....ja det er vel ikke noe enkelt svar på dette nei!! Har observert at det er et økende problem i by'n.
Synest så synd i de som sitter der og jeg kan bare ikke tro at noen gjør dette av egen fri vilje!! Og vi har derfor ingen rett til å dømme eller snakke nedsettende om de. En ting vi kan gjøre er å støtte frelserarmeen for det arbeidet de gjør blandt de svakeste i samfunnet!!!!
Nei, noe godt svar på dette kan heller ikke jeg gi, men det gjør godt med et sånt innlegg innimellom. :0) Vi får bare være takknemelige for alt vi har, at vi får være friske og at vi har vært så heldige å trukket et godt lodd i dette livet.
Legg inn en kommentar