Hvorfor blogger du?

Hva vil du med bloggen din? Hvor stor makt har du egentlig? Hvordan tenker du når du skriver et innlegg?

Jeg har i dag snakket med en knallkoselig journalist på telefon. Han var faktisk så grei at vi pratet i 40 minutter...-og det var stort sett meg som snakket! MED ANDRE ORD: -IKKE BRA! I samme øyeblikk som samtalen var ferdig, ble jeg veldig usikker på hva jeg egentlig hadde sagt.

Emmeline er nemlig en av disse jentene som har naturlig talent for å sette munnen i gir, og som tar ansvar når stillheten blir trykkende -enten det er i lunsjen, på middagsbesøk, eller i telefonen med journalist! Så mens journalisten skriver sitt lille essay om blogging, tror jeg sannelig jeg skal skrive mitt;) Bare for sikkerhets skyld! For hvorfor blogger vi egentlig--og hva får vi igjen for å blogge?



I forrige uke var det en debatt om kopiering på NIB sin side. En av de anonyme debattantene skrev ; "Speil, speil på veggen der..hvem er den vakreste, hviteste og flinkeste bloggeren i verden her?" Den anonyme surferen skrev at norske interiørbloggere var slaver av de samme leverandører, og mente at vi som bloggere hadde behov for noe mer enn å utvide vår interiørhorisont. Vi ønsker å bli sett! Jeg endte selvfølgelig i en debatt med den anonyme, men ser samtidig at vedkommende har et poeng...(-Irriterende, men sant!)

Sett fra en surfers synspunkt er det jo logisk at man ikke trenger å bli en blogger, selv om man er opptatt av interiør. Det finnes opp mot trehundre interiørbloggere i Norge i dag, og skal man få interiør-impulser, finnes det massevis av gode ideer på nett, uten at man trenger å vise frem sine egne puter av den grunn.



Da jeg startet å blogge var Interiørbloggsamfunnet lite. Det besto at rundt 30 aktive norske bloggere, som hver dag utvekslet ideer og erfaringer knyttet opp mot interiør. Vi tipset hverandre om butikker, om fremgangsmåter ved oppussing, om trender og gode ideer.

Etterhvert har interiørbloggsamfunnet vokst seg kjempestort, og det har blitt umulig å holde kontakten med alle. Dette har gjort at bloggingen for min del har endret karakter. Jeg har gitt opp å besøke alle som legger igjen en hilsen, selv om jeg skulle ønske at det ikke var sånn.

Min mening er likevel at det er en snever forestilling at man blogger for å bli sett. Bloggingen er en kreativ ventil. Her kan man skrive det man vil, og man kan vise bilder av akkurat de to kvadratmeterne som er rene og pene! Det er en slags dagbok som gir innpass i et kjekt fellesskap med andre som deler samme interresser:) Selvfølgelig er det ikke kjekt å blogge dersom man aldri får respons fra andre, men de fleste av mine lesere stikker innom -leser, og drar igjen -uten å legge igjen en hilsen! Da gleder jeg meg over at de har vært innom! Jeg regner med at de har et utbytte av å lese om min verden, ellers ville de vel ikke ha kommet tilbake? De som ikke liker mitt hvite hvite hjem, kan jo velge å besøke noen andre sin blogg istedet!

Så til de vanskelige spørsmålene? Har jeg makt? Er jeg viktig?? Bloggen min har økt fra syv lesere, til litt over åttehundre lesere daglig, men påvirker det Emmeline til å skrive på en annen måte?

Jeg har forsøkt å overbevise journalisten om at det ikke gjør det. Jeg er selvfølgelig bevisst på hvordan jeg ordlegger meg, men jeg er likevel fri og uavhengig. Jeg skriver det jeg vil! Jeg føler meg ikke kjøpt og betalt av IKEA, selv om jeg drar på snurrig kataloglanseringstur.
Journalisten syns det er rart at jeg ikke ser på meg selv som like viktig som VG sin skribent på katalogsleppet. Nå skal det sies at VG-journalisten definitivt burde ha kjøpt seg en ny T-skjorte, og uten tvil skulle hatt seg et grunnleggende kurs i god oppdragelse -men VG har EKSTREMT mange lesere, og det har jo ikke jeg;)
Når VG-journalisten skal mene noe om Ikea katalogen så gjør han det som en jobb. Jeg kan velge å skrive det jeg vil, som en hobby. -Enten det handler om Ikea sine møbler, eller om småsprø frisører på venninnerommet. Det er forskjellen!

Interiørbloggere bør kanskje bli mer bevisste sin egen markedsverdi, men er dette virkelig en drivkraft for oss? Jeg tror faktisk ikke at noen går mann av huse for å kjøpe ny Ektorp, bare fordi jeg gjør det! Jeg tror heller ikke at det jeg skriver er viktig og banebrytende. Jeg koser meg med å ta bilde av en fin kopp, og å skrive litt om den. Jeg besøker andre bloggere for å finne inspirasjon, og for å koble av. Jeg regner med at leserne mine tenker på samme måte som meg. At vi er en liten gruppe spesielt interresserte, og at det er det!

Til syvende og sist må jeg være ærlig og innrømme at jeg godt kunne ha ønsket at noen hadde ringt og spurt om hvorfor jeg nå går for lyseblått? -Eller om jeg kunne gi noen gode råd for dem som skulle i gang med å samle på kopper eller puter? Men jeg får istedet sånne Dagens Næringsliv aktige og vanskelige spørsmål, -og det skal jeg kanskje være takknemlig for!



Leser du enda; så er jeg IMPONERT, og litt engstelig for at det kanskje vil komme et hel mengde av jantelov kommentarer på dette innlegget--eller kanskje ikke en eneste kommentar istedet? Men som Emmelinemannen sier: -Som blogger stiller du deg lagelig til for hogg, så da må du jammen tåle det også ! -og det vet jo han alt om, som har giftet seg med Emmeline;) Kanskje noen har bedre svar enn meg, og gidder å kaste seg inn i diskusjonen? Dere får iallefall ha en fin kveld alle sammen! TUDELU!