En kaninhistorie

En av de mest upraktiske interiørkjøpene Emmeline har gjort de siste årene, er å kjøpe en relativt stor kaninfamilie fra danske Maileg. En ting er at kaninene koster en formue, og at garderoben deres koster like mye som vanlige barneklær. En annen ting er at kaninene på mystisk vis ikke passer inn hos oss.

Ikke at jeg ikke har prøvd. Kaninene har vært gjesteartister på alle slags hyller både her og der, men ender som regel tilbake i kurven sin. Der ligger de naken og venter på min lille niese som kommer for å kle på –og av igjen, hver gang hun er på besøk. Så går Emmeline i interiørbutikken og ser at kaninene der sitter pent på utstilling i en stol, og dermed bærer det hjem for å kanifisere hjemmet atter en gang. Det fungerer som regel dårlig. Tynne kaniner er som regel mest effektfulle i interiørbutikken.

Mailegkaninene får meg imidlertid til å tenke på en episode som skjedde i den tiden Emmeline hadde jobb som radiatorlærer. Etter fem på Lærerhøgskolen, satt jeg nemlig lydig på radiatoren hver dag. Der ventet jeg på et vink fra min ærverdige kollega, som forklarte meg hvem jeg skulle hjelpe –og med hva. Det var kun i spisepausen at Emmeline fikk være sjef, for da fikk hun lese høyt for elevene fra en utvalgt og religiøs bok som Emmeline ikke fikk velge selv. 

En dag ble imidlertid Emmeline lånt ut til naboklassen (*selvfølgelig uten å ha blitt spurt på forhånd) og så skulle jeg lese høyt for en hel haug med ukjente barn der i stedet.  Emmeline fikk utlevert en eventyrbok, med bokmerket pent plassert på dagens eventyr, og så satte hun i gang.

Historien handlet om en liten fløyelskanin og den lille gutten som eier kaninen. De to er bestevenner og deler alt i tykt og tynt, inntil gutten en dag blir alvorlig syk med skarlagensfeber. Legen beordrer familien til å brenne alle guttens leker, som kan være infisert av smitte. Helt på toppen av bålet ligger den lille fløyelskaninen og roper etter hjelp, men ingen hører han, siden han tross alt er laget av fløyel. De eneste som ser fløyelskaninen er noen ekte kaniner som sitter i skogbrynet. De ler av den lille kaninen som snart skal bli til flammer, og gjør ingen forsøk på å redde han. Da renner det en ekte tåre fra fløyelskaninens øye, og i aller siste øyeblikk blir han forvandlet til en ekte kanin. Han kan hoppe bort i redning fra flammene, og neste år ser gutten en vakker kanin i skogen som minner om den lille Fløyelskaninen han en gang hadde. Historien heter The Velveteen Rabbit, og er skrevet av Margery Williams.

Emmeline hadde aldri før i sitt liv hørt om Fløyelskaninen og satte selvfølgelig i gang å lese med stor innlevelse. Det skulle hun aldri ha gjort. Ganske tidlig merket jeg at dette kom til å bli en tåreperse uten sidestykke, og dette var i tillegg en klasse som jeg aldri hadde hatt før. For å gjøre en lang historie kort endte det med at Emmeline gråt som en foss da kaninen omsider ble levende. ( *Er litt usikker på om muligens var en fe som reddet kaninen, da jeg gråt så mye at det grenset til hulking!) 

De stakkars elevene måtte gå storøyd og sjokkskadet til storefri, mens jeg tårekvalt tuslet bort til lærerværelset. Der ble det stor oppstandelse av typen: ER DET NOE SOM HAR SKJEDD, og det var det jo. Kaninen i eventyret hadde tross alt blitt levende, helt uten at Emmeline hadde vært forberedt! Neste dag fikk jeg fri fra høytlesningen, og kunne gosse meg med ekstra lang spisepause som plaster på kaninsåret.

Noen år etterpå uttalte Bridget Jones at hun begynte å gråte bare hun så omslaget av boken om den lille Fløyelskaninen. Selv om det bare var på film, tenkte jeg at da er vi to. Bridget Jones og meg; klar for innleggelse på lukket avdeling om den rette kaninen kommer forbi.

Som du skjønner har jeg den fulle respekt for kaniner. Så da sier jeg ikke at de er et mystisk fenomen i interiørverdenen. Jeg bare tenker det i all stillhet;)