onsdag 21. oktober 2009

Interiørblogger liksom



Det har ikke vært mye interiør hos meg den siste tiden. Det har vært mest av hverdags øyeblikkene med tilhørende funderinger. Sånn er jo livet. Det er mest hverdag og minst stilig interiør her for tiden nemlig. Den hvite sofaen lengter etter nytt trekk. Spisestuen lengter etter en virksom tørketrommel, og jeg lengter fremdeles etter bil.


Det var forøvrig en fornøyelse å lese alle bilnøttene som rullet inn på løpende bånd i kommentarfeltet i går. Kort oppsummert bør man tenke på følgende viktige ting når man kjøper bil:



♥ Ikke kjøpe HUDFARGET bil, fordi man da lett føler seg naken/avkledd når man er på tur.

♥ Passe på at det er en egen plass til kopp. Hvis man mangler koppebeholder, bør man ha egen sjåfør slik at det er mulig å kose seg med te eller kaffe.

♥ Kjøpe bil med speilavfryser og varmetråder i alle vinduer og seter. Sentrallås og GPS må selvfølgelig være standard.

♥ Satse på ØRLITEN bil når det gjelder lukeparkering, som likevel må ha GIGANTISK oppbevaringsplass.

♥ Aircondition uansett om du bor i Alaska, greit å ha i tilfelle det blir varmt en gang i fremtiden!

♥ Ryggesensor, som fikser ryggingen mens du drikker te:)

♥ Ha egen sjåfør når man skal bruke tilhengerfeste. Tilhengerfeste kan forøvrig også brukes som redningsplanke i kollisjon!

♥ Ha vindusviskere som visker synkront og taklys som ikke gir blått uflatterende lys når du skal se deg i speilet!

♥ MEN IKKE MINST: FARGE. Når Jan Thomas roper FARGE FARGE FARGE kjøper vi selvfølgelig bil med farge--sånn at man slipper å bruke 15 minutter på å kjenne bilen igjen på parkeringsplassen. Det er tross alt vanskelig å se forskjell på audi og golf!



Årsmodell, antall kilometer, EU kontroll og servicehefte er uvesentlige ting i det lange løp. Det kan andre ta seg av.... Takk for USEDVANLIGE gode råd jenter:) You made my day!



Hvis alt går etter planen ÅKER JAG TIL SVERIGE ganske snart. Er det noen som har tips til noe som MÅ SEES eller OPPLEVES for en interiørjente som aldri har vært i Stockholm før?


Så lurer du kanskje på hva alle disse soveromsbildene gjør så lett henslengt på dette innlegget? Jeg også. Jeg bare prøver å være litt interiørblogger innimellom alt det andre:) TUDELU!

tirsdag 20. oktober 2009

Tre nøtter til Emmeline



De som følger med her på bloggen,vet at jeg går med en bildrøm i magen. I det siste har jeg faktisk jobbet iherdig for å realisere den. Eller jobbet og jobbet... Jeg har gått i banken og spurt hva de syns om bildrømmen. Banken sa selvfølgelig JADA Emmeline. Kjøp deg bil du, det finnes tusenvis av små biler som trenger en venn der ute i verden! Så har jeg gått hjem igjen til min bedre halvdel og spurt om han allernådigst kunne være behjelpelig med å finne en aktuell bil, tiltross for sin motstand mot bilprosjektet.



Siden jeg har en usedvanlig tålmodig og snill mann, har han sagt seg villig til å finne bil til meg på EN betingelse: At Emmeline måtte skrive opp noen kriterier hun hadde for valget, sånn at vi blir fornøyde med bilen begge to. Etter mye tenking har jeg derfor kommet opp med tre kriterier:



1: Bilen må ha en knapp som gjør at vinduene går opp og ned. Jeg blir alltid så stresset av parkeringshus, og vil gjerne slippe å sveive på en sveiv når jeg skal hente lappen som kommer ut av den lille boksen.

2: Bilen må ha CD spiller og plass til mange CD plater for eksempel i et lite stativ mellom setene foran.

3: Jeg liker biler med hengerfeste. Da kan man låne tilhenger og kjøpe ting på FINN, eller ta med søppel når huset er fullt. Ergo vil jeg gjerne ha et hengerfeste, selv om det ikke skal brukes daglig altså!


I følge enkelte menn som står meg nær, er disse punktene visstnok helt BORT I NATTEN. Dess mer jeg tenker på det, dess mer fremstår disse kriteriene som veldig fornuftige. Jeg står dermed last og brast ved mine tre ønsker, og tenker at om Askepott skulle trukket tre bilrelaterte ting ut av de små nøttene så hadde det sikkert blitt *Vindusknapp *CD spiller og *Hengerfeste.
Er du ikke enig???

mandag 19. oktober 2009

En gymnasiastmor krysser sitt spor



Det er som kjent lenge siden jeg gikk på gymnaset. Skal jeg være ærlig så husker jeg det som en usedvanlig langdryg affære. Det var i grunnen bare russetiden som gikk fort den gangen, og jeg pustet lettet ut da jeg endelig gikk ut gymnasporten for siste gang. En av de tingene jeg strevde mest med på gymnaset var faktisk norsk stil. Du skulle liksom produsere en brukbar tekst i løpet av fem timer. Om noe kjedelig noe. I en eller annen kjip sjanger. Det var et godt mareritt, og det var definitivt ikke min sterkeste side.


På merkelig måte har dette endret seg. Når mine to gymnasbarn nå kommer hjem fra skolen, står mor klar for å assistere dem i norsk. Uten at det blir særlig godt mottatt. Her forleden skulle Emmelinebarnet skrive en stil om helter, og jeg grep oppgaven begjærlig. Tenk så mye man kan skrive om menn som går med strømpebukse og kappe.
Har du for eksempel reflektert over hvor mye spindelvev konen til Spidermann må støvsuge daglig? Eller hvor lang dokø de har der i huset?


Jeg mener at det må være helt naturlig å skrive om slike problemer når det gjelder Superhelter. Mine barn er ikke enig. De mener at jeg beveger meg langt utenfor rammene for hva norsklæreren vil akseptere -og Supermann også tydeligvis.
Hallo folkens: Nå har Clark Kent løpt på do og tatt på seg Supermanndrakten i alle lunsjpausene siden 1978. Ringer det ikke snart noen bjeller i den redaksjonen der han jobber? Er Louis tett som et brød eller?


Men Emmelinemor blir altså nedstemt. Her i huset vil de helst skrive heltehistorier om Barack Obama eller noe deromkring.
Hvor er historiene om Bamse; Verdens Sterkeste Bjørn eller Yoda -min favoritt blant alternative menn:)


Det er nesten som jeg føler at jeg bør starte på gymnaset atter en gang. Jeg skal love at det skulle bli sving på stilene mine. Jeg skulle ikke ha vridd meg på stolen i fem sammenhengende timer med skrivesperre iallefall. Selv Supermann skulle ha svettet nervøst når jeg utleverte sannheten på tentamen. På samme måte som Emmelinemannen gjør når jeg forsøker å assistere ungene i stilskriving. Han mener at jeg må roe meg KRAFTIG ned. Så da gjør jeg det. Mens jeg skriver mine egne superheltteorier på bloggen istedet. Som trøst!



søndag 18. oktober 2009

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy...



Endelig er det søndag. Hviledag. Gå på tur dag. Slappe av dag. Sitte på kjøkkenet med blad-dag. Vaske en million-klær dag. Hos Emmeline streiket nemlig vaskemaskinen for to uker siden, dermed har det bygget seg opp til unntakstilstand. Den første uken kjørte jeg klesvasken til mine foreldres vaskemaskin og tilbake. Den andre uken var Emmelinemannen tilbake fra høstferie og klesvasken ble satt på vent. Vaskemaskinen skulle nok snart være fikset!


Klesvasken vokste og Emmelinemannen skrudde. Vaskemaskinen hostet og harket og spyttet vann, og kleshaugen fortsatte å vokse. Tilslutt var Emmeline så lei at hun dro til butikken og kjøpte NY vaskemaskin. Med spesialforsikring, sånn at vaskemaskinreparatøren rykker ut til småproblemer anytime:) Jeg kan love at butikken kommer til å angre på at de solgte den spesialforsikringen til Emmelinefamilien!


Dermed kom vaskemaskinen i hus og begynte og vaske. Det var bare LYKKE fra ende til annen. Emmeline kunne endelig fylle tørketrommelen med nyvasket tøy og sette på. POFF; så var hele huset mørklagt. En ulykke kommer sjelden alene. Har man fått pest, får man som regel kolera uken etter. Så nå har vi kun vaskemaskin, Tørketrommelen er erstattet av tre store tørkestativ i spisestuen- supplert med store kleshauger. Vi fyrer i peisen så det damper av de våte klærne og det er totalt UBLOGGIFISERBARE tiltstander så langt øyet kan se...


Så nå sitter jeg på kjøkkenet og leser blad og bruker ignorering som virkemiddel.


Denne uken har jeg fått litt av hvert lekkert i hus. Jeg har bestilt noen pulsvanter som er laget av Maria fra Idekroken. De var virkelig forseggjorte, varme og stilige. Jeg gleder meg til å bruke dem på kalde høstdager:)


Videre har jeg VUNNET et utrolig lekkert armbånd hos Therese som har bloggen Fjellrosa.


Jeg ble helt overveldet over hvor skjønt det var, TUSEN TAKK:) Therese lager de NYDELIGSTE smykker, som består av vintage-deler og nye deler. Besøk hennes nyoppussede smykkeshop her:)


Dermed er det bare for meg å ønske dere alle en fin fin søndag. Uten klesvask, men med lykke og glede og tente lys:) TUDELU!

lørdag 17. oktober 2009

Den grå musens gjennombrudd



Ikeas julekolleksjon for 2009 er nå på plass i et varehus nær meg.
I fjor gjorde juledesigneren Claes Gøran kur til LenaLotta med sine hottentottpepperkakemenn. Han slo seg løs med orange, grå og svart julepynt. I tillegg hadde han laget kuler i turkis og blått, som jeg kjøpte på 70 prosent avslag tidlig i desember;)


Derfor var det med forundring i blikket jeg gikk inn på Ikeas juleavdeling i går. For tror du ikke Gøran og LenaLotta har emigrert med sine tohundretusen orange julelysestaker? Nå bor de i en økologisk stråhytte på Bali, og den lille grå musen Bergitta har blitt forfremmet til Ikeas julepyntsjef istedet?


Bergitta har i fjorten år sittet stille bak tegnebrettet sitt, uten å bli lagt merke til. Dypt derinne har hun alltid drømt om å være Ikeas juledronning. Hun er tross alt ukysset og har en forkjærlighet for julenisser. (*Nisser kysser damer, hvis de ønsker det veldig sterkt!) Endelig våger hun seg frem i stråleglansen fra egendesignede julelys, og kan uten blygsel sette inn kontaktannonse i Nisseposten. Selv om jeg må si at det røde hjertet ditt er LITT rart:)


Jeg er sikker på at de vise menn smiler fra øre til øre. Bergitta har nemlig laget ekte julejulepynt. Hun har laget polkadotter på julekulene slik at bloggejenter som meg skal bli glade. Hun har flettet små søte hjerter. Hun har laget stjerner, bokser og serveringsfat -og alt er søtt og rødt og julete! Det er kanskje ikke særlig revolusjonerende i et økologisk antimainstream perspektiv, men jeg syns det var bra likevel.


Små grå mus kan løfte store hus -and you did it Bergitta! Gratulerer Ikea! Jeg syns dere gjorde det rette da dere sponset ClaesGøran med stråhytte på Bali og kjøttbullar for resten av livet:)

torsdag 15. oktober 2009

Den aller verste gaven noensinne



Det er rart hvordan enkelte samtaler kan sette seg fast. Det trenger ikke å være de store samtalene heller. Det kan være uvesentligheter som man går rundt og husker på i åresvis. Jeg har flere sånne samtaler som sitter spikret i hjernebarken, uvesentlige alle sammen!

En av uvesentlighetene er fra januar 1990. Det var den aller første russefesten det året, og vi diskuterte de håpløse gavene vi hadde fått til jul. Festens vertinne; Giske mente at hun hadde fått den aller verste gaven av alle. Hun hadde nemlig fått et reisestrykejern av sin tante. Vi ble først veldig forbløffet, for ingen hadde noensinne hørt om reisestrykejern? Dermed måtte Giske vise frem det ørlille strykejernet mens vi BRØLTE av latter. Prisen for aller-verste-gave ble umiddelbart delt ut til Giskes tante. Hva hadde hun tenkt på? Skulle Giske liksom stryke russedressen sin i Kongeparken? Det hele var nesten for utrolig til å være sant, og dermed holdt vi det gående med reisestrykejernvitser på alle festene den våren.


Nå har det gått nitten år siden jeg var russ (*og måtte ha min BRUNE Ford Fiesta som russebil- jeg hadde tross alt ikke råd til bensin på mer enn en bil!) Likevel har jeg tenkt på reisestrykejernet fra Giskes tante mange ganger i løpet av disse årene. Helt umerkelig har min holdning til ørsmå strykejern forandret seg. Tanken på å ha et strykejern og strykebrett i miniatyr med seg i kofferten, har gått fra å være fullstendig latterlig til å være...ganske normal faktisk!


Dette er trolig et tegn på at jeg har begynt å bli en gammel dame, men forrige uke bestilte jeg altså et reisestrykejern på nett. Da solen gikk ned i går kveld, kom postmannen med strykejernet på døren. Samme kveld trakk jeg om mitt ørlille strykebrett med rosemønstret stoff fra Tilda, og nå er jeg klar. Nå kan jeg reise ut i verden og trenger ikke lenger å la meg stoppe av krøllete linskjorter eller andre krøllerelaterte problemstillinger.


Det tok meg nitten år å få på plass et reisestrykejern, men skal jeg være ærlig så har jeg en følelse av at Giske ikke har slitt ut verdens verste gave i løpet av denne tiden. Jeg tror faktisk hun la en plan om å gi reisestrykejernet videre til en venninne julen etter. Som en morsomhet!

Muligens har det lille strykejernet skiftet eier hver jul i nitten år for alt jeg vet? Før eller siden kom det vel i hus hos en gammel dame, med miniatyrstrykebord og matchende kopper, hårnett, gyngestol og eldrehjemsplass på Costa del Sol. Der stryker hun de lysebrune nylonstrømpebuksene sine på svak varme.



Det er rett og skremmende hvor fort man blir en gammel tante. Etter å ha fått miniatyr stykejernet på plass, mangler jeg vel strengt tatt bare en sykehjemsplass. Jeg har planer om å spe på pensjonen med å ta noen strykejobber i ny og ne. Har du en krøllete nylonstrømpebukse må du ikke nøle med å ta kontakt. Ingen jobb for liten, ingen jobb for stor for mitt lille strykebord!



See U. Tudelu!

onsdag 14. oktober 2009

Kjendisblogger meg her og kjendisblogger meg der...



De siste dagene har jeg blitt stoppet daglig. Over alt dukker det opp folk som sier at de leser bloggen min. Totalt ukjente mennesker som handler på Rema 1000, og som leser Emmelines hverdagskriblerier. Damer i interiørbutikker som titter stivt på meg og min blomstrede veske, før de spør om jeg er Emmeline.
Det er utrolig kjekt, og samtidig rart.


I kveld var jeg på et møte der jeg hadde tenkt å være seriøs. Men akkurat da møtet begynte, kom det bort en ukjent dame og spurte hvordan det går med hekleblomstene? Jeg svarte JOTAKK det går veldig fint *Det var jo bare lyging;) Jeg endte derfor med å spole gjennom hele bloggen i hodet, samtidig som jeg skulle følge med på kjedelig rapport om soppsporer. IKKE BRA:( Etter møtet kom det en fremmed mann bort og spurte hvordan det går med treningen? Jeg ble enda mer paff ( En mann? Er det menn som leser denne siden også?) Dermed trykket jeg på PLAYKNAPPEN og svarte JOTAKK det går veldig fint ( *og det gjør det heldigvis!)


Problemet er at jeg ikke klarer å si så mye mer. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Bør jeg takke for deres bidrag til besøkstelleren? Eller kanskje spørre hvem de er, og hvilken hobby de har? Oiii har du virkelig en blogg om akvariefisk sier du? Så spennende! Jeg må uansett få beklage min manglende dannelse til ALLE som har hilst så hyggelig i det siste. Jeg blir veldig overrasket og glad hver gang noen hilser, bare sånn at dere vet det. Jeg skal nok snart finne på noe å si tilbake:)


Når man har blitt HEI-et på flere ganger i løpet av en uke, kan det lett føre til tastaturlammelse. Plutselig tør jeg ikke skrive det jeg hadde tenkt. Hva vil de egentlig tro om meg? Disse snart tretusen leserne og over 600 (!!!) følgerne som titter innom bloggen?


Akkurat i dag hadde jeg for eksempel tenkt å skrive litt om postmannen vår. Men så skjønner jeg jo at det kanskje ikke er så lurt! For postmannen sitter kanskje akkurat nå bak sin bærbare skjerm og oppdaterer seg innen koppe- og putetrender? Kanskje han har tenkt å kjøpe seg nye kakebokser til jul også? Dermed er det ikke mulig å skrive et litt småmorsomt innlegg om at postmannen må få "ræven i gir" og komme seg på plass med posten før midnatt eller deromkring.


Det er nemlig sånn at Emmeline venter og venter på posten sin. For Emmeline sin Postmann er ALDRI tidlig ute, på sin Postmannsrute. Han er bestandig ektremt sen. Hvis han i det hele tatt dukker opp. For huset vårt, som på så mange måter er et koselig hus, har altså denne forbannelsen over seg: Det er det siste huset på postrunden. Derfor står postkassen tom og venter tålmodig på påfyll av regninger og brev. I det solen går ned over hustaket kommer Postmannen. Som en slags helt som har trosset vind og regn, farer og sinte hunder for å levere denne viktige pakkelappen. Som Emmeline skulle ha hatt for lenge lenge siden!


Siden Emmeline har blitt kjendisblogger, kan hun ikke skrive dette på bloggen sin. Det er trolig misbruk av bloggemakt, og det fører til at man blir strøket av postverkets lister for godt. Dermed må jeg starte oppdrett av brevduer i hagen. Når jeg tenker meg om er jeg SKEPTISK til brevduer. Har de kondis til å levere 100 julekort? Kan de lese løkkeskrift?
Som dere sikkert skjønner er det et hardt liv å være såkalt kjendisblogger med brevduefobi. Det er sikkert og visst!

Bilder er lånt fra House Style og Postmann Pat.

Related Posts with Thumbnails