Alvorlig etisk dilemma

Emmelines mamma har etterlyst julebilder på bloggen. Av julepyntet julehus. Men jeg har faktisk ikke kommet helt i gir med julehuset. Jeg mangler litt granbar for å bli ferdig. Et lite juletre her og litt granbar der. Det er ikke så helt enkelt å få på plass når du bor midt i byen. Men i morgen blir det granbarjakt....og fotografering før lyset svinner!!

Emmeline er også litt i tvil om man kan la Mailegnissene være med på årets Nisseidol. Blir ikke det litt som å la Madonna være med i Idol?? Der hun synger Madonnasanger?
Jeg mener: Mailegnissene er jo bloggenisse nummer en... Er det da etisk riktig å la dem konkurrere med for eksempel Kyllingnissen (*som stiller til start i luke 11? ) Jeg er veldig veldig usikker. Hva syns du???
For dere som venter på Kyllingnissen, han er rett rundt hjørnet:) SEES! 

Tenåringsmor – på vei til økonomisk ruin?

Jeg har spekulert litt på dette med barne-, eller rettere sagt; ungdomsoppdragelse i det siste. Jeg har nemlig skiftet kontor, og har derfor fått nye kollegaer. Nye lunsjkollegaer fører med seg nye lunsjdiskusjoner; og i den forbindelse har jeg altså kommet til den konklusjon at Emmelinebarna trolig er veldig dårlig oppdratt. Eller at jeg eventuelt er en veldig dårlig mor. En av delene, eller eventuelt begge. Muligens.

Jeg har tidligere gått rundt i den tro at Emmelinebarna er ganske gjennomsnittlig oppdratt, men skjønner nå at jeg har tatt feil. De spiser opp alt de finner i skapene uten å spørre, og svært sjelden gidder de å rydde rommene sine. (*Vi snakker skuddårsfrekvens.) Emmeline har tenkt at så lenge de ikke er narkomane, så får de nå heller bo der i skittentøyslummen, med tusen brukte melkeglass og innestengt tåfislukt som sin beste venn. Jeg er mer opptatt av at de skal gå på skolen og være greie og ærlige, og så ser jeg heller stort på rot og spising til alle døgnets tider.

Dette er visst ikke vanlig. Norske ungdommer ringer til foreldrene og spør om de kan spise det som ligger i kjøleskapet, samtidig som de rydder rommene sine. I retur betaler foreldre både for ungdomstid, russetid og sertifikat. Visstnok. Dette finner Emmeline svært underlig.

Det har seg nemlig slik at Emmeline driver øvelseskjøring med sine to eldste barn for tiden. Vi snakker om å gjøre daglige forsøk på å riste på seg nakkesleng, mens alle varsellamper lyser på dashbordet. Vi snakker KILLING ME SOFTLY MED CLUTCHEN! Det er i den forbindelse Emmeline har fått en økonimisk aha-opplevelse uten sidestykke.

Jeg har plutselig skjønt at det er helt vanlig at foreldrene betaler barnas sertifikat. Som en slags honnør til barna, fordi de ikke har begynt å røyke eller snuse, eller bli narkomane -hvis det var det de egentlig hadde planlagt. Det er her Emmeline begynner å stille de gale spørsmålene. For jeg går jo rundt uten røyk og snus daglig, og har aldri fått noen utbetalt noen pengesum av den grunn. Skal man måtte betale barna sine for at de ikke skal være helt idiot, spør jeg, og svaret er visst JA. Emmelinebarna ramser opp alle i hele bekjentskapskretsen fra A til Å som får sertifikatet betalt av sine foreldre. Siden de trolig har ryddet rommet sitt eller noe sånt, hva vet jeg?

Videre har Emmelinebarna forklart at det er ganske vanlig at foreldre betaler for russetiden også. Vi snakker 25.000 kroner for å være med på russebuss, og dele ut tusen russekort til forbipasserende barnehagebarn. Sånn sett kan man jo si at man samtidig betaler barna for å være litt idiot likevel,  i noen uker vel og merke;) Noen ganske dyre uker!

Dette var det ingen som sa til meg før jeg la meg ned med Emmelienmannen, og produserte fire avleggere. Vi snakker 30.000 per sertifikat ganger fire. Hvis du plusser på med fire konfirmasjoner og to bunader er vi oppe i en sum på 200.000. ( *Takk og lov for at jeg kun fikk to jenter) Plusser du på fire russ i tillegg, er vi oppe i 300.000 kroner. Trehundre-utrolige-tusen-kroner, i løpet av fire år!!!

Siden Emmeline og Emmelinemannen ikke har forutsett disse vanvittige kostnadene -og ikke har tenkt å ta opp lån for å være som alle andre, har vi rett og slett sagt til avleggerne at de må betale sertifikatet og russetiden selv. Til tross for at de ikke røyker! For sånn var det nemlig for Emmeline. Hun vasket doer for å få råd til kjøretimer, og har aldri lidd noen nød av den grunn. Ikke har hun begynt å røyke som straff heller!

Dere får si til kompisene at dere representerer arbeiderklassen, sier Emmeline. Derfor må dere jobbe i helgene og tjene penger til sertifikatet på egenhånd. Jaja, sier Emmelinebarna -og går på jobb. Uten å heise det røde flagget av den grunn!

Det er da jeg tenker at jeg slett ikke er så dårlig med ungdomsoppdragelsen likevel. Å betale trehundretusen for at ungene skal rydde rommene sine? Nei, det får være måte på! Eller er jeg helt på jordet? Hva mener dere?

Bunadsdrøm i tusen kilo-knas

Det er snart mai. Festdagene står i kø, det er konfirmasjoner og 17.mai på rekke og rad. I år skal vi ha konfirmasjon den 8.mai, og det er 13 dager igjen til den store dagen. Den som har fulgt med Emmeline over tid, vet nok at Emmeline har en drøm om bunad langt borte i horisonten. Nå er det jo strengt tatt knappe to uker til den horisonten skulle vært innen rekkevidde, men for å være ærlig, har jeg skrinlagt hele det forbaska bunadsprosjektet for i år.

Bunaden henger pen og uavhentet på bunadsbutikken. Ferdig betalt! Bunadsskoene står pent i skapet, uinngått. Emmeline som i perioder er så knakande flink til å skjerpe seg, har som vanlig gått på en smell denne våren. Det har blitt lite trim og mye trøst, og da er det bommen ned for bunadsdrømmen. Emmelinemannen knurrer fordi Emmeline ALDRI mer skulle bruke penger på klær til 17.mai. I stedet har Emmeline BÅDE brukt penger på bunad og nye klær. Nesten sånn at de i luksusfellen hever øyebrynene, vil jeg tro!

Emmelines familie svikter imidlertid ikke J For en tid tilbake kom min svigerinne innom med ferdig brodert belte, klar for montering. I dag kom Emmelines søster innom med bringeduken, klar for montering den også.

Den som har fulgt nøye med på bunadsføljetongen, husker kanskje at  Emmeline, etter å ha saumfart alle bringedukmønster i mils omkrets, besluttet seg for å lage en helt egen Emmelinebringeduk.

Emmelines bringeduk er brodert etter et veskemønster som vi fant i broderiboken til Cath Kidston! Den store rosen med blader er hentet fra veskemønsteret, som viste seg å være mye større enn vi hadde trodd. Derfor droppet vi planen om tre store roser, og fylte resten av bringeduken med små roser og fioler fra beltemønsteret  (*som tross alt er basert på en orginalt strømpebånd fra Nordhordaland.)

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Jeg syns det ble fint med den mørke bunnfargen –selv om man egentlig ikke skal bruke svart som bunnfarge, med mindre man er i sorg;)  Nå skal det jo sies at jeg trolig kommer til å være den lykkeligste av de lykkelige hvis jeg en eller annen gang kommer inn i sørgebunaden, men det er vel en annen historie.

Emmeline har dermed bringeduk fra England og belte fra Nordhordaland. Begge er sydd med svart bunnfarge, siden Emmeline kommer til å være i sorg når hun bruker det. At grønntrøyebunaden egentlig ikke skal ha belte helt rundt, spiller ingen rolle. Emmeline gjør som hun vil, og jeg skal tross alt bruke skjorte og ingen grønntrøye. Jeg valgte grønntrøyebunad fordi den var kantet med så fine rosemønstrede bånd!

Med andre ord er jeg veldig veldig fornøyd, selv om Emmeline er for stor for og bunaden for liten –og bunadsnemda bare rister på hodet!  Det er godt å ha en drøm i horisonten- og 13.mai neste år er det duket for atter en konfirmasjon. Da skal Kjøkkensjefen til pers, og derfor har hun brukt påsken til å brodere på beltet som hun skal ha til sin egen bunad! 

Den forsiktige Kjøkkensjefen har selvfølgelig ikke noen planer om å komme i konflikt med Bunadsnemda, og broderer derfor helt etter boken. Det samme beltet som storesøster har!

Som du skjønner er det likevel bittersøtt at man ikke klarer å slutte å være et Mummitroll. Det er liksom ikke så gøy å stadig komme tilbake til BIB avdelingen, uansett hvor selvforskyldt det måtte være. Det er ikke så mye å rope hurra for:  Hurra for manglende selvdisiplin... Hipp hipp hurra alle sammen ! Heldigvis går det alltid et nytt 17.mai tog. Hvert eneste år faktisk;) Er du i rute til bunadshøytidelighetene kanskje??

Dagens norskoppgave - En gymnasiastmor møter seg selv i døren

Min mor kom dragende med vitnemålet mitt fra Gymnaset for en tid tilbake, og stor var overraskelsen da jeg oppdaget min dårligste karakter: 3 – tre i norsk hovedmål. Ungene så storøyd på vitnemålet, og følte seg tydeligvis ført bak lyset. Jeg har tross alt vært regnet som norsk-spesialisten her i familien.  Emmeline måtte derfor forklare at noen av oss modner senere enn andre. Det at man engang har slitt seg gjennom norskprøver med klamme hender og oppspist blyant, betyr ikke at man vil bli sittende sånn for evig. Man må bare øve seg, så går det bedre og bedre dag for dag.

I dag var jeg derfor veldig spent, fordi min eldste sønn; Rødrussen, skulle ha prøveeksamen i sidemål. Nå gjelder det å satse alt, sa den myndige moren. Du må konsentrere deg, og husk at du bør jobbe med oppgaven helt til tiden er ute. Dersom du har mer tid igjen må du bruke den til å rette skrivefeil. Vær perfeksjonist, så går det nok bra.

Da Rødrussen omsider kom tilbake fra prøveeksamen, kunne han fortelle at det hadde vært vanskelig. Jeg visste liksom ikke helt hva jeg skulle skrive. Før jeg hadde fått spurt mer, leverte den unge mannen oppgaven til meg, og spurte---Ja, mamma, hva ville du ha skrevet? Hva handler denne teksten egentlig om?

Emmeline begynte å lese og kjente hvordan klamheten spredte seg i hendene. Hva i all verden var dette for noe nonsens? Rødrussen ventet i spenning på at mor skulle komme med fasiten, og dermed valgte jeg en demokratisk versjon i reneste Grand Prix ånd. Jeg samlet familiens to yngste barn og leste teksten for dem, for å høre hvordan de tolket innholdet.  

Hvis du er litt tålmodig – og kanskje litt kunstnerisk- og litt nysgjerrig- eller bare vil kjenne litt på hvordan det er å spise suppe med pinner i norskterminologi altså, så kan du prøve deg ved å lese teksten her. Hvis du ikke har lyst til å utfordre deg selv, kan du bare scrolle forbi, for å finne den meget tvilsomme fasiten helt til slutt.

Mann med koffert skrevet av Marit Kaldhol 
( For ordens skyld lyder oppgaven; Tolk teksten og pek på modernistiske trekk) 

Ein far går gatelangs.

Dreg kofferten i høgre hand, Leier barnet i venstre

Barnet er lite. Snart blir det trøtt i beina.

Det begynner å sutre. Seier:

Far, eg er så trøtt i beina.

Faren stansar. Oppnar kofferten. Bare eit par skjorter der.

Faren puttar barnet i kofferten. Så går han vidare.

Trillar kofferten i høgre hand. Venstre hand ledig.

Etter litt klager barnet igjen.

Det ser ingenting inne i koffertmørket. Det kjedar seg. Seier:

Det er så kjedelig her.

Faren tar fram lommekniven sin. Det er ein lommekniv

med diverse ustyr: Neglefil. Piperensar. Saks. Raud plast på sidene.

Faren skjer to hol i koffertsider for auga til barnet.

Når det er gjort, slenger han kniven nedi kofferten.

Barnet roar seg. Ei stund ligg det og ser ut på gata.

Så sovnar det.

Då faren kjem til togstasjonen, er det enno god tid.

Han leiger en oppbevaringsboks til kofferten.

Middels stor boks er stor nok. Så går han på bar.

To calvados. Plutselig er klokken blitt mykje.

Heldigvis har han billetten på innerlomma.

Kofferten kan vente.

Han klarer seg utan dei skjortane ein dag eller to.

Med lange bein spring han utover perrongen.

Kastar seg på toget. Vogn nr 09 sete 41.

Han er heldig. Sete 41 er vindaugsplass.

Plassen ved sida av hans er ledig.

Toget riksar seg opp gjennom trange dalføre.

Ei på alle måtar fredeleg reise.

I en fjellandsby går han av.

Mannen er ikkje komen langt før han møter ei geit.

Geita er blank i ragget. Frisk i rørslene.

Ho snusar på lommene hans. Vil ha både tobakk og søtsaker. Mannen ler.

Geita reiser seg på to. Legg frambeina på skuldrene til mannen.

Geitemagen varm mot hans. Inviterer han heim til seg. Tida går.

Mannen blir verande hos geita.

Ho får godsaker av han. Han får næringsrik geitemjølk av henne.

Mjølka er tjukk og kvit. Mannen syg i seg dei herlege dropane rett frå små geitespener.

Krafsar på juret. Tida går og går.

Ein ettermiddag kjem ikkje geita heim frå beite. Mannen hutrar.

Den første snøen har lagt seg på fjelltoppane. Lufta er skarp. Geita kjem ikkje.

Han tar toget attende til byen han kom i frå.

Går av på stasjonen. Finn vegen til oppbevaringsboksane.

Kjenner seg att. Leitar seg fram til boks nr 64. Opnar.

Gjensynet med kofferten med dei to augehola er hjarteleg.

Kofferten er like god. Av barnet er det bare skjelettet att.

Eit spinkelt, men fint skjelett.

Ein framifrå klang i det når han klinkar delane mot kvarandre.

I kofferten finn han også ein papirlapp.

På lappen står det skrive: Takk for kniven, pappa.

Barnet si handskrift.

Skjortene er morkne. Umoderne. Dei kastar han.

Lommekniven rusten. Ubrukeleg.

Skjelettet, derimot, kjem til nytte.

Med noko hjelp får mannen laga seg eit musikkinstrument av knoklane.

Både skallen, hofteskålene, lårbeina og dei fleste andre beina tar han i bruk.

Mannen øver og øver.

Etter kvart blir han dyktig. Han slår seg opp som musikar.

Reiser land og strand rundt og spelar.

Folk kjem gjerne for å høyre på han. Ein sjeldan klang.

Uvanleg mjuke tonar. Livfull rytme.

Jo. Folk strøymer til konsertane. Mannen klarer seg.

Instrumenta fraktar han med seg i den gamle kofferten med to hol i sida.

Dreg han etter seg i høgre hand. Venstre svingar fritt og ledig.

De yngste barna ser på Emmeline med store øyne etter at teksten er formidlet. EG SYNS DET VAR EN RAR GEIT, SIDEN HAN LIKTE TOBAKK, sier Lillebror –og det kan man jo saktens være enig i! 

Kjøkkensjefen rynker pannen, og sier: Jeg tror dette handler om en mann som hadde fått en hjerneskade. 

Ja, kanskje, sier Emmeline:  Jeg tror kanskje det handler om en mann som ikke vil være bundet. Som vil være fri og som reiser fra konen og barna sine. Han finner seg heller en ny dame, og er med henne så lenge hun vil. Når han kommer tilbake til familien, er det for sent, fordi barna hans har blitt voksne og de bryr seg ikke om han lenger. Det hjelper ikke om han har gitt dem gaver på bursdagen, for han har ikke vært der når de trengte det. Men mannen bryr seg ikke om de gamle skjelettene i skapet, det er frihetens pris. Sier jeg.

Han møtte jo ikke en dame, han møtte en geit, sier Lillebror. 

Geiten skal liksom være en slags dame, forklarer jeg. 

Jeg tror at geiten også hadde en hjerneskade, sier Kjøkkensjefen.

Det er her Emmeline skjønner at hun trolig fremdeles ville fått 3-TRE i norsk tekstanalyse. For dette er selvfølgelig historien om en hjerneskadet mann som møter en hjerneskadet geit. Dette fører i neste omgang til MORD på et barn som i høflighetens ånd legger igjen en hyggelig håndskrevet hilsen til sin far.

Jeg syns det barnet burde skjært seg ut av den kofferten med kniven, sier Lillebror. Så kunne han banket på døren, og politiet kunne åpnet låsen. Jeg må igjen si meg enig. Det er egentlig ganske håpløst at dette ikke er med i historien. 

Som mor er jeg trolig enda mer bekymret for hva en 18 årig World of Warcraft entusiast har klart å knote ned om koffertmordet. Vi snakker fem-seks sider på nynorsk. Vi snakker geitespener og skjelettinstrument.  Man trenger ikke være geni for å skjønne at man trenger mer enn to calvados for å komme seg helskinnet gjennom en sånn utfordring!  Emmeline skal være lykkelig om rødrussen ror i land en treer! For her er hele Emmelinefamilien på meget gyngende grunn.. Skjønte du hva teksten handlet om kanskje????? 

Kaldheving på kvinnedagen

På min jakt etter den perfekte brødoppskrift, har jeg enda ikke funnet det riktige formularet. I går prøvde jeg en oppskrift fra Arne Brimi uten at brødjubelen sto i taket av den grunn! I dag har jeg derfor bestemt meg for å bevege meg over på ukjente jaktmarker! Vi snakker om det mystiske fenomenet kaldheving.

Emmeline har faktisk kun erfaring fra kaldhevingsfeltet en gang tidligere, da hun jobbet som lærer. Det var desember og noen lure sjeler hadde kommet opp med den glitrende ideen at Emmeline sitt trinn skulle få ansvar for å lage lussekatter til 360 barn og 60 voksne. Vi snakker 450 lussekatter som skulle være varme og nybakte i små søte kurver klokken 08.30 om morgenen. Vi snakker fire knøttsmå hybelkomfyrer på heimkunnskapen. Vi snakker om sikringer som gikk hvert annet minutt. Vi snakker om å trosse tyngdekraften og mere til. Det var sånn at jeg kjente hvordan stresset kom krypende bare ved tanken. 

NULL PROBLEM sa Emmelines makker og kollega--en middelaldrende herremann som likte utfordringer i hverdagen. Vi lager deigen dagen før, og setter den til kaldheving. For den som ikke baker så ofte, kan det å lage en bolledeig til 450 lussekatter høres ut som en enkel og grei liten sak. Det er det ikke. Derfor bestemte Emmeline seg for å delegere hele kaldhevingsprosjektet til sin mannlige kollega; Mister Null Problem. Han som syns det var så innigranskogen enkelt. Jeg kan være med som assistent sa Emmeline, men du får ta kommandoen! 
 

Som sagt, så gjort. Kaldhevingskongen innkalte til bakedugnad dagen før dagen- og Emmeline stilte på heimkunnskapen sammen med forsterkninger i kategorien: "Villeste gutt fra klasserom en"! Det var deigknaing og deigkasting om hverandre, og aldri har vel Emmeline vært mer svett enn da den tyvende bakebollen sto klar på melkekjølen. 
 

Neste morgen skulle vi stille klokken 05.15 på heimkunnskapen. Etter min kollegas eminente matematiske beregning, måtte vi være i gang med å steke første brett senest klokken 06.00 om vi skulle være i havn til klokken 08.15. Da var etterheving også inkludert. Jeg var brukbart trøtt i trynet da jeg tøffet nedover til jobb klokken fem neste morgen. Det var desember, det var mørkt og det var snø. I det fjerne så jeg lysene fra heimkunnskapsrommet, og jeg skjønte at Mister Null Problem var godt i gang med baksten. 
 

Det jeg ikke var klar over, var at Mister Null Problem hadde innkalt forsterkninger også på morgenkvisten. Alle de flinkeste jentene på skolen var blitt utfordret til å stille på heimkunnskapen så tidlig som mulig. En god baker jobber best om natten, sa Mister Null Problem. Dørene til skolekjøkkenet åpnes klokken 04.00, og alle bakesvenner bør være på plass så tidlig som mulig. Med andre ord hadde småpikene stått i kø fra klokken 03.45. Noen av de små bakersvennene hadde også følge av opphavet, som gjerne ville være med på denne spennende seansen.
 

For å gjøre en lang historie kort, var Emmelines ankomst helt unødvendig. Emmeline fikk tildelt en rykende fersk bolle og en kopp kaffe, og kunne sitte pent på en stol og se hvordan 500 lussekatter ble produsert. Det var det nydeligste bakverk i manns minne. Det var julesanger og varm kakao. Det var lykke og fred på jord og natten kunne senke seg over stall og stue, uten noen form for komplikasjoner. Alt på grunn av kaldhevingen til Mister Null Problem. 
 

Moralen i denne historien er som følger: Dersom det blir krig i verden, eller du får uante problemer: Sats på kaldheving! Tilkall de villeste guttene i gaten til å kna deigen, og de snilleste pikene til å trille den ut. Legg en iskald kalkulert plan og si at det er NULL PROBLEM:) Da vil ingen utfordringer være for store og ingen for små! Da blir livet en dans på gjærdeig -anytime...

Time out

Av og til blir man så UTROLIG lei av alt... Av jobben, av bloggen, av hverdagslivets monotone trivialiteter. Av seg selv, av dårlig selvdisiplin, av møter, av klesvask, ja til og med av alle koppene som fyller skapene. Den siste uken har det vært litt sånn.

Jeg har hatt masse på plakaten: nye bilder på veggene, nye kopper, nye mugger, ny pynt, fine blomster og tv-skap i tusen deler. Likevel har jeg ikke tatt et eneste bilde. For jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Det er helt tomt i topplokket. Jeg trenger rett og slett en time-out.

Så nå har vi bestemt oss for å ta en langhelg på hytten neste uke. Selv om vi aldri reiser så langt bare for en helg. I tillegg er det snøkaos på sørlandet, det er iskaldt -og vi har ingen vedovn som funker. Jeg er likevel optimistisk og kjenner hvordan energien kommer strømmende bare ved tanken på å gjøre et husbytte. Nå skal malerkosten svinges og tapetlimen blandes!

I tillegg har jeg et stort påskeprosjekt på gang! For å klare å realisere det kommer jeg til å trenge hjelp fra kreative bloggevenner i hele Norges land, men jeg må først få klarsignal for å sette i gang...og det får jeg ikke før den 1.mars. Jeg krysser likevel fingre for at det kan bli en realitet:)

Skal hun ikke skrive mer om det, tenker du kanskje? Selvfølgelig skal jeg skrive mer. Men jeg må først få gehør for ideen hos Rikskringkastingen -og etterpå håper jeg at noen av mine bloggvenner har et stilig hjemmelaget påskeegg å donere, som de i etterkant kan se igjen på tv skjermen i løpet av påskeuken:) Mer om det etterhvert....

Jada, jeg vet jeg er tidlig med påskebilder. Men jeg er iallefall litt senere enn i fjor! Samtidig passet det på en måte litt greit, siden dette handlet litt om påskeegg:) I morgen er jeg tilbake, med gult og grønt..SO LONG!