Den store skjelven

Jeg er ikke så glad i å kjøre bil. Etter å ha hatt sertifikat i 18 år og kjørt daglig, skulle man tro at det ikke skulle være noe problem. Det er det heller ikke, likevel liker jeg det ikke.

Derfor kjører jeg heller med scooter, (-iallefall når den er i live) eller med buss. På bussen kan man jo fra tid til annen oppleve spennende ting, men nitti prosent av tiden er det vel helst ganske kjedelig å kjøre buss. Det er trangt om plassen, og tenåringsgutter med høretelefoner skrur opp lyden slik at alle er tvunget til å høre hvilken bad-taste-trance-hip-hop musikk de foretrekker! Siden jeg har en jobb med mye farting, har det blitt bestemt at jeg fra nå av skal bruke en kommunal bil til å reise med! I dag skulle jeg og bilen ut på tur for første gang.



Jeg har gruet meg for denne første turen, og gav klar melding til kontordamen at jeg gjerne ville ha en liten bil. Trolig har damen trodd at dette var en hemmelig kode som betydde; Gi meg den største og dyreste bilen i hele verden, for da jeg kom på parkeringsplassen var det nettopp det jeg hadde fått. En svart og glinsende gigantbil som sikkert har en prislapp på millioner av kroner. Inni bilen var det et vanvittig panel, som like gjerne kunne ha styrt en ufo. En elektronisk og usynlig dame lurte på hvor jeg skulle. Dumme meg plottet inn svaret -og i samme øyeblikk var marerittet et faktum! Det var et salig mas om å kjøre til høyre eller venstre mens jeg svettet og giret, (-hvor er automatgiret når man trenger det) og monsterbilen hostet eller brølte alt ettersom. Etter å ha kjørt i 10 minutter, hadde jeg fått den helt store skjelven, og måtte kjøre inn i en busslomme for å komme til hektene.

Da kom jeg til å tenke på min lille niese på 3 år. Vi var nemlig på teater på lørdag, og det var en sjokkartet opplevelse for henne, fordi det var en ulv i loslitt dressjakke fra Fretex som var sulten på scenen. Den unge damen tok seg krampaktig sammen, og selv om store tårer rant nedover kinnene, satt hun høflig og fulgte med. Ulven spurte om det var greit at han spiste en trehest med strømpebukse som tilfeldigvis også var med i eventyret. Det var jo slett ikke greit at ulven gjorde det, men det brydde han seg ikke om, og spiste trehesten likevel. Eventyret endte selvfølgelig bra tilslutt, men min lille niese var likevel klar for en time hos krisepsykolog etterpå. Hun ble ganske fornærmet da hun oppdaget at denne stygge tanten ikke kunne klare å la være å le av henne!

Dette tenkte jeg på der jeg satt i busslommen, og da skjønte jeg hvor skjelven hun hadde vært og at det var skikkelig stygt gjort å le. Det er tross helt naturlig å være redd for en ulv! (-Vanlige ulver pleier selvfølgelig ikke å gå i dressjakker fra Fretex, men likevel...) Det er imidlertid slett ikke normalt å være redd for å kjøre på tur med en dyr bil! Enhver mann med respekt for seg selv, ville nok sannsynligvis ha kruset avgårde i millionbilen med et smil om munnen. Uansett hvor elendig han var bak rattet, så ville han ikke tenkt et sekund på at det ville bli veldig veldig dyrt om han kræsjet. Supermannsjåføren ville ha satt på en cd på full guffe, og kost seg hele veien til møtet og tilbake. Dermed fant jeg den ene cden som lå i bilen "Jag trodde anglarna fanns bara bara i himmelen" ( Hvem i all verden er det som pleier å kjøre med denne bilen egentlig ?) og durte avgårde med tohundre i puls, hele veien frem og hele veien tilbake- puuuh!!

Nå sitter jeg her med senkede sjåførskuldre, mens jeg lurer på hvorfor noen kjøper en bil til en million kroner, når man kan kjøpe en bil til for eksempel hundre tusen? Da har man jo nihundretusen kroner å bruke på andre gøye ting! Det er sikkert en kjedelig grå kommunemann som står bak... I dette øyeblikket har han trolig løsnet på slipsknuten, mens han digger Ole Ivars på full guffe, så det klirrer i kommunekaffekoppen!

Photos: SIA Home