En gymnasiastmor krysser sitt spor

Det er som kjent lenge siden jeg gikk på gymnaset. Skal jeg være ærlig så husker jeg det som en usedvanlig langdryg affære. Det var i grunnen bare russetiden som gikk fort den gangen, og jeg pustet lettet ut da jeg endelig gikk ut gymnasporten for siste gang. En av de tingene jeg strevde mest med på gymnaset var faktisk norsk stil. Du skulle liksom produsere en brukbar tekst i løpet av fem timer. Om noe kjedelig noe. I en eller annen kjip sjanger. Det var et godt mareritt, og det var definitivt ikke min sterkeste side.

På merkelig måte har dette endret seg. Når mine to gymnasbarn nå kommer hjem fra skolen, står mor klar for å assistere dem i norsk. Uten at det blir særlig godt mottatt. Her forleden skulle Emmelinebarnet skrive en stil om helter, og jeg grep oppgaven begjærlig. Tenk så mye man kan skrive om menn som går med strømpebukse og kappe.

Har du for eksempel reflektert over hvor mye spindelvev konen til Spidermann må støvsuge daglig? Eller hvor lang dokø de har der i huset?

Jeg mener at det må være helt naturlig å skrive om slike problemer når det gjelder Superhelter. Mine barn er ikke enig. De mener at jeg beveger meg langt utenfor rammene for hva norsklæreren vil akseptere -og Supermann også tydeligvis.

Hallo folkens: Nå har Clark Kent løpt på do og tatt på seg Supermanndrakten i alle lunsjpausene siden 1978. Ringer det ikke snart noen bjeller i den redaksjonen der han jobber? Er Louis tett som et brød eller?

Men Emmelinemor blir altså nedstemt. Her i huset vil de helst skrive heltehistorier om Barack Obama eller noe deromkring.

Hvor er historiene om Bamse; Verdens Sterkeste Bjørn eller Yoda -min favoritt blant alternative menn:)

Det er nesten som jeg føler at jeg bør starte på gymnaset atter en gang. Jeg skal love at det skulle bli sving på stilene mine. Jeg skulle ikke ha vridd meg på stolen i fem sammenhengende timer med skrivesperre iallefall. Selv Supermann skulle ha svettet nervøst når jeg utleverte sannheten på tentamen. På samme måte som Emmelinemannen gjør når jeg forsøker å assistere ungene i stilskriving. Han mener at jeg må roe meg KRAFTIG ned. Så da gjør jeg det. Mens jeg skriver mine egne superheltteorier på bloggen istedet. Som trøst!