Veskehund

I dag kom det inn en ung Blondine inn på bussen. På armen hadde hun en veske, og oppi vesken satt det en liten hund. Jenten var sammen med en venninne. De to snakket og gestikulerte så mye at den lille hunden dinglet fra side til side. Likevel sa den ikke et eneste ord. Det ville jo forøvrig vært litt spesielt hvis hunden hadde snakket. Poenget var at det hverken kom et grrr eller knurr eller noe som helst fra vesken. Hunden bare satt der med de to musefletteaktige ørene. Jeg tittet på hunden, og den tittet tilbake på en høflig måte. Det virket ikke som om han ble svimmel av veskekarusellen heller.

Jeg tror rett og slett at veskehunder er undervurderte dyr. De tåler mye svinging, de er tålmodige, de må gå med klær tiltross for at de allerede har pels -og de må dele plass med pudderkoster oppi veskene. Det er imponerende!

Jeg er en sjelden gang innom andre bloggosfærer. På fashionbloggene har jeg oppdaget at det er flere som ønsker seg en veskehund. Den skal liksom utgjøre prikken over i-en. Jeg er faktisk veldig glad for at jeg ikke trenger å bære rundt på noe for å nå målene mine! Spesielt ikke noe som må gå på do i tillegg:)

Mange mennesker drømmer om den ene tingen som skal utgjøre prikken over i-en. Den flotteste bilen, den rette kjolen eller det lekreste hjemmet . Men ekte lykke får man ikke fra ting. Lykken kan man bare finne inni seg selv et sted. En sjelden gang kan nok likevel lykkefølelsen bli ekstra sukkersøt om man supplerer den med en prikkete kopp...-eller en veskehund!

For veskehunden er det trolig lykke den dagen Blondinen er lei, og han må omplasseres til en gammel ensom mann. Som bare har en stokk og ingen veske. Som ønsker seg en liten venn, med musefletter på ørene! Lykke til på veien lille hund. Jeg håper du setter ned labben snart, og gir beskjed om at du ikke gidder denne svingingen mer. VOV VOV!